Mer om å erstatte Facebook

Jeg har nettopp fått inn en kronikk i Dagbladet om å skape et åpent, desentralisert alternativ til Facebook og andre sosiale medier. Min oppfattning er at dette må til for å blant annet løse problemet med “kommersiell sensur”, slik Facebook sin sletting av bildet Tom Egeland la ut og senere sensurerte hans kritikk er et eksempel på. Dette ble naturlig nok tatt ille opp her i landet, og godt er det, men spørsmålene som følger av episoden er større enn de som har blitt besvart ved at Facebook tok til vettet. Om ikke kronikken min var lang nok for deg, så følger jeg opp med flere meninger rundt temaet.

Jeg mener det er to svært sentrale problemstillinger, og en hel haug med underproblemer under disse.

Den ene problemstillingen handler om Facebook (og andre) faktisk har et ansvar for å publisere bildet på sin plattform. Dette er ikke noe enkelt spørsmål, for selv om jeg stiller meg bak mesteparten av landet og statsministeren i presset mot Facebook til å publisere bildet, så gjør jeg det mest fordi Facebook har mye makt. For mye makt, og denne makten må balanseres. Jeg hadde heller sett en annen løsning. Jeg ønsker meg en dypere debatt om man faktisk bør ha en plikt til å publisere andres materiale, ikke bare sett i lyset av dagens publikasjonskanaler og teknologi,  men også sett i lyset av teknologiske muligheter.

Jeg prøvde egentlig å begynne å snakke om dette for ca. 20 år siden. Hvis jeg husker riktig, var det Europarådet som begynte å snakke om å innføre en tilsvarsrett i digitale medier, etter modell av trykte medier. En tilsvarsrett er at man kan få publisert et svar på et angrep på en, mao.  innholder begrepet forenklet sagt at man må publisere andres materiale. Det er definitivt en god ting for en offentlig debatt, man har behov for å kunne forsvare seg, oppklare misforståelser osv. Likevel var jeg skeptisk, av en kortsiktig grunn og en langsiktig: Den kortsiktige var at kommentarsystemene var dårlig utbygd i veldig mange av de små organisasjonene som drev webben framover, og det trenges en betydelig innsats for å få det. En plikt til å publisere tilsvar var en mulighet til å overbelaste publikasjonsprosessen for små organisasjoner. Det problemet har vi ikke lenger. Den andre grunnen var at i praksis er tilsvarsretten selvsagt sterkt begrenset, det er redaktøren som må ta en vanskelig avgjørelse. Selv om jeg strevde med kommentarsystemene mine der og da, var det ikke vanskelig å se en vei framover, vi trengte bare litt tid til å skape det som trengtes. Derfor, mente jeg og mener fortsatt, at vi kunne erstatte en svært begrenset tilsvarsrett med en nær absolutt tilsvarsmulighet. Vi kunne altså skape, ved hjelp av teknologien, noe som var mye bedre. Og at det er kanskje bedre å sette av noen midler til å skape enn å skrive betenkninger i det vide og det brede…

Problemet med Facebook som overredaktør, som har store følger for både ytringsfriheten og for media sin mulighet til å følge opp sitt samfunnsmandat, både med hensyn til hva de kan få distribuert og de økonomiske rammene, oppstår fordi Facebook har fått en svært sentral rolle. Det var ingen overraskelse at det skulle bli slik, vi så allerede for 20 år siden at sosiale medier ville bli en viktig distribusjonskanal, sannsynligvis den viktigste. Problemet var at alle ville sentralisere de sosiale nettverkene og alle prøvde å bli Facebook. Facebook vant og derfor er vi nå i den situasjonen at store deler av distribusjonen skal igjennom ett selskap som skal ha en standard for hva som kan publiseres. Hadde de sosiale nettverkene vært desentralisert, slik at det ikke var en aktør, men mange aktører med forskjellige standarder, hadde ikke dette problemet oppstått. Kanskje det er mulig å sentralisere de sosiale nettverkene uten å få disse problemene vi nå ser, men jeg vet ikke hvordan det kan gjøres i praksis.

Mitt åpenbare forslag er å desentralisere de sosiale nettverkene, slik at mange aktører er involvert. Webben er slik at hvem som helst kan koble en datamaskin til Internett og publisere, bare begrenset av den lokale nett-tilbyderen sine regler og lovene på stedet, og i Norge reflekterer de vår forståelse av ytringsfrihet. Webben kan utvides til å takle sosiale nettverkene helt fint. En liten, men viktig bit av det som skal til ble lagt ut i år 2000: FOAF, eller Friend of a Friend. Senere fikk vi flere muligheter til å representere sosiale data i Semantically Interlinked Online Communities (SIOC). Nå fikk vi aldri løftet dette opp fra nerdenivå, kjøret mot sentraliserte sosiale nettverk var så sterkt at det ble vanskelig for en liten gruppe nerder å gjøre det. Vi trenger et bredere samfunnsengasjement for å gjøre det. Jeg håper at den siste tidens debatt har gitt oss dette samfunnsengasjementet.

Vi nerder har nemlig hatt dette problemet opp lenge. Wikipedia har en lang liste av forsøk. Vi har dessverre ikke fått løftet det opp til å synes som et samfunnsproblemet, selv om det helt åpenbart er et samfunnsproblem. Media har etter min mening et stort ansvar fordi de er en del av problemet, ved å søke å holde kontrollen over distribusjonen istedetfor å sørge for at man kan bære en pengestrøm over desentraliserte nettverk. Man burde innsett for lenge siden at de sosiale nettverkene skulle bli så kraftige at det ikke nyttet.

Samtidig sitter media på nøkkelen til å løse problemet, de må bli med å utvikle desentraliserte sosiale nettverk.

Mens jeg er ganske overbevist om at desentraliserte sosiale nettverk er meget viktig, kanskje nødvendig, for å løse mange av samfunnsproblemene som oppstår med f.eks. Facebook, er jeg mer i tvil om andre aspekter ved å løse problemene. Som nevnt i Dagblad-kronikken har Facebook vunnet fordi det er nyttig og å forsøke å lage noe basert kun på idealer som ikke klarer å konkurrere på nytte er en håpløs tilnærming. Et alternativ må være like nyttig, sett fra brukernes perspektiv, og må også gi noe mer.  Det er altså ikke bare-bare å kaste penger etter et alternativ, og dermed tro at folk skal ta ibruk systemet, selv om det synes bedre sett fra noens idealer av verden.

Jeg er generelt skeptisk til at det offentlige skal komme inn og skape et idealistisk system, noe som jeg innrømmer er et paradoks utifra det jeg tidligere har skrevet. Jeg har ingen enkel oppskrift. Når det gjelder forskning mener jeg det er ganske klart at man bør ha sterk, offentlig finansiering, og det finnes forskningsproblemstillinger knyttet til problemene vi diskuterer her som bør undersøkes og som har en del relevant litteratur bak seg. Likevel synes det meg ganske snodig at man roper på flere regler og faktisk legger ganske store ressurser i å skrive disse reglene, selv om reglene ofte er særdeles sneversynte, som tilsvarsretten over. Da synes det meg mer fornuftig å bruke midlene til å forsøke å skape en bredere teknologisk løsning på teknologiske problemer, gjerne i samspill med bedre regler når de teknologiske mulighetene er bedre forstått av flere aktører i samfunnet.

Spesielt gjelder dette der det er en uklar forretningsmodell for tjenester som er viktig for samfunnet, eller der forretningsmodellen er veletablert men til ugunst for befolkningen. Vi ser en “pay-by-privacy”-modell som har blitt svært utbredt, Facebook er et godt eksempel på dette. Dette er et tilfelle hvor jeg mener det vil være riktig å tenke på å finansiere et felles gode med fellesskapets midler.

Store, overordnede utviklingsprosjekter kan også ha stor suksess med offentlig finansiering, der det største eksempelet er Apollo-programmet som satte mennesket på månen. Videre er norsk elbil-politikk en suksess, delvis fordi man ikke fra politisk hold kom med for sterke føringer, man satte f.eks. ikke et tak på pris og dermed har man bidratt til en solid teknologidemonstrator i form av Tesla-bilene. Dette er to svært forskjellige eksempler: I Apollo-programmet trengte man ikke å lykkes i et marked, det er ikke noe stort marked for månelandinger. I tilfelle elbil er det derimot et svært vanskelig marked å komme inn i, og man må fra politisk hold være tilbakeholden med føringer, slik at produsenter som sitter tettes på markedet har muligheten til å forstå og tilpasse seg markedet.

I tilfellet sosiale medier/sosiale nettverk har vi også en situasjon der markedet er svært vanskelig å komme inn i, illustrert av de mange prosjektene som ikke har tatt av. Hvordan det offentlige bør investere i teknologiske løsninger for å løse samfunnsproblemene er ikke veldig klart for meg, men jeg håper man vil prøve å gjøre det. I tillegg ønsker jeg å utfordre mediene, ettersom de har så mye å vinne på å gjøre det og så mye å tape på å ikke gjøre det, samt at de faktisk fortsatt sitter i en posisjon der de kan hjelpe.

Hvis man skal se hvordan det offentlige bør hjelpe, kan man eventuelt ta utgangspunkt i spørsmålet om “hva bør befolkningen ha universell tilgang til?” Kanskje de bør ha en identitet? Hva med en mulighet til å publisere kommentarer, bare begrenset av norsk lov? Datadeling med formål å dele data med myndighetene (f.eks. selvangivelse)? Datadeling med formål å dele data med private aktører (f.eks. strøm og vannmålerdata)?

Som en mulig løsning har jeg valgt meg Crosscloud-prosjektet. Det er flere grunner til det: Det bygger tett på det eneste globale informasjonssystem som har fungert, nemlig Webben, det ledes av han som oppfant denne, Tim Berners-Lee. Det er også viktig å innse at Webben i seg selv dyttet overende store markedsaktører da den kom og at dette skjedde med små midler. Det fantes på den tiden en haug med lukkede nett folk ringte opp til med modemene sine. Med Webben tok Internett over for alle disse i løpet av et par år.  Det er lurt å låne øret til en som har gjort slikt en gang før. Crosscloud er også nettopp et slikt åpent desentralisert nettverk som vil løse mange av problemene vi har diskutert, og det har allerede en rekke forskere og utviklere i lønnet arbeid, selv om de jobber med andre problemstillinger enn media. Jeg kjenner også teknologien godt, og noe av min forskning er direkte relevant.

Jeg mener at det må være et langsiktig økonomisk potensiale bak en teknologi hvis den skal stå seg over lengre tid, og jeg er sikker på at Crosscloud-plattformen har potensiale for å bli en stor kommersiell suksess, men at profitten vil bli distribuert over et mye større antall aktører. Det vil ikke være en stor aktør som Facebook, men det kommersielle potensialet er totalt minst like stort.

Det man har nytte av som bruker av Facebook er ikke særlig store greiene å lage. Facebook strever med enorme problemer delvis fordi de er så sentralisert, men de fleste av disse problemene er ikke av særlig interesse for brukerne, de handler om hvordan Facebook tjener penger: Å selge informasjon om oss. Et brukerorientert desentralisert system vil ikke nødvendigvis være så komplisert å lage. Vi har noen samfunnsproblemer å løse, og jeg er ikke den beste til å tenke forretninger, så jeg tenker først og fremst at det offentlige bør tenke hardt på hvilke deler av økosystemet som bør sees på som en rettighet, og så bør private kunne bygge opp rundt det for å tilby tjenester. Dessuten tror jeg plattformen trenger et enkelt men standardisert betalingssystem. Et sentralisert system kontrollert av en aktør, som f.eks. Vipps, vil etterhvert treffe på samme typen problemer, foruten at jeg mener man må tenke globalt fra dag 1. For å være nyttig må plattformen behandle innhold fra alle mulige aktører. Nasjonale løsninger er ikke interessant. Slik kan man begynne å bygge betydelig økonomisk aktivitet rundt det.

Til slutt vil jeg bemerke hvordan jeg så for meg sosiale medier for 20 år siden. Eller forresten, først må jeg peke på hvordan Douglas Adams oppsummerte det:

One of the most important things you learn from the internet is that there is no ‘them’ out there. It’s just an awful lot of ‘us’.

Sosiale nettverk skulle først og fremst handle om å overføre det som på engelsk kalles “social cohesion” (jeg vet egentlig ikke helt hva vi vil si på norsk) til nettet. Det som får folk til å returnere en mistet lommebok til sin eier selv om de vel kunne ha kommet unna med pengene, eller ta stor risiko for å redde en fremmed. Mulig det er naivt, men jeg mener det fortsatt er verdt å prøve.

Et desentralisert sosialt nettverk skaper en del utfordringer, det blir utvilsomt vanskeligere å få ting slettet slik Facebook kan med et tastetrykk. Likevel, ta eksempelet med hevnporno, som gjerne forekommer i nære relasjoner, altså kan det også være overlapp mellom de sosiale nettverkene til overgriper og offer, noe som igjen betyr at hvis venner av offeret gjenkjenner offeret kan man flagge at videre distribusjon ikke bør forekomme. Man kan også tenke seg algoritmer som sjekker om det finnes gjenkjennelige personer i filmer eller bilder og få de store distributørene til å bruke dette. Dermed kan man prøve å sørge for at videre distribusjon ikke skjer før alle gjenkjennelige personer er identifisert og gitt eksplisitt samtykke. Her har også reglene en viktig rolle å spille. Tilnærmingen er ikke vanntett og heller ikke autoritær, men den kan godt fungere bedre enn det vi har i dag.

Mitt store prosjekt om Semantisk Web

Mitt Ph.d.-prosjekt nærmer seg slutten, og jeg tenkte det var på tide å skrive litt om det. Dette er en populærvitenskapelig framstilling av prosjektet:

Jeg startet med en dyp fascinasjon for ideen om Semantic Web, og mye praktisk erfaring. Som forsker er det kanskje ikke det beste utgangspunktet, siden det kan kan være en utfordring for objektiviteten forskeren bør ha. Men akkurat det viste seg å være mitt minste vitenskapsfilosofiske problem, vitenskapsfilosofiske grublerier skulle bli langt mer framtredende en jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Semantic Web er ideen om at man skal kunne bygge ut dagens World Wide Web med data som skal i større og mindre grad analyseres av datamaskiner. Egentlig var det ideen helt fra starten: Hvis en webside har en tabell, og en av kolonnene har overskriften “Pris” kan man gjette seg til at i cellene står prisene for produktene som angis på radene. Innen 1997 begynte det å bli ganske klart at websider ble i praksis kodet på en slik måte at dette var noe man ikke ville klare i praksis og dermed startet man arbeidet med en datamodell kalt “Resource Description Framework” (RDF).

Året etter startet jeg på mitt hovedfag i astrofysikk, men i bakhodet hadde jeg en problemstilling som jeg hadde opplevd da jeg på frivillig basis startet skepsis.no: Problemet med å opplyse de overtroiske var ikke snakk om å nå ut med informasjon, det er banalt enkelt. Det vanskelige var å nå inn i lukkede sinn, trenge inn i ekkokamre, få noen interessert i det de aller minst vil høre. Naturligvis er de tekniske løsningene bare en liten del av bildet, men det begynte å tegne seg et bilde av noen teknologiske muligheter i mitt hode. Jeg skrev noen ideer og sendte dem litt rundt på nett, og en av dem som plukket dem opp og fortalte at de tenkte i samme retning var han som uka etter skulle bli leder og redaktør for standardiseringsarbeidet av RDF. Han overbeviste meg raskt om at mine tekniske ideer var realistiske innenfor rammeverket av Semantic Web. Skjønt, selv om jeg fikk sjansen til å jobbe med det, var det for mye for en mann å løse med svært umoden teknologi. Kommentarfeltenes tragiske endelikt skylder jeg fortsatt på at ingen gjorde den jobben, demokratiet kunne ha vunnet så mye.

Anvendelsene av Semantic Web-teknologi er brede, så brede at det bør kunne gjennomsyre samfunnet i langt større grad en dagens Web. Rørleggeren som skal levere tilbud burde bruke det, skal man ut på reise bare vet hva man vil oppleve og ikke helt hvor man skal, bør man bruke det, i medisin og i industri. Kort sagt over alt der noe som er offentlig tilgjengelig skal integreres med noe som er privat, for å hjelpe noen med å ta en avgjørelse.

Dataintegrasjon er stikkordet. I dag er situasjonen at hvis man skal integrere flere datakilder trenger man gjerne en programmerer til å gjøre jobben. Jo flere datakilder som skal integreres, jo mer arbeid, og sannsynligvis er det ikke bare dobbelt så mye arbeid for dobbelt så mange datakilder, det er enda verre! Samtidig går antallet som er interessert i akkurat den kombinasjonen ned. At kostnaden går opp etterhvert som færre kan betale for jobben gjør at man ikke ser så veldig store integrasjonsprosjekter til daglig, de er for dyre.

På Semantic Web skal hver enkelt gjøre en litt større innsats for å gjøre sine egne data lettere å integrere, men belønningen er at datamaskinene skal gjøre resten av jobben. Det bør legge teknologien i hendene til folk flest.

Og det er nettopp det som er idealet bak mitt prosjekt. Industrien har tatt teknologien i bruk, og Semantic Web ble brukt da IBM brukte sin Watson til å sette menneskeheten i forlegenhet da den vant Jeopardy over de mestvinnende menneskene i øvelsen. Mektig imponerende, helt klart, men teknologi for de få i overskuelig framtid.

Prosjektet skulle først og fremst være praktisk. Måten man lager applikasjoner på må endres, fra systemer der utviklere må ha eksplisitt informasjon til systemer som drives av dataene de får fra nettet. Dette er essensen i hypermedia. Når jeg sier hypermedia, tenker de fleste på en film med tekst rundt, men det er bare det enkleste tilfellet. I det tilfellet vet applikasjonen at når den har siden, og finner en film, så kan den filmen spilles av. Men hypermedia handler egentlig om at det er en dialog der brukerens system resonnerer seg fram til hva den skal gjøre. En applikasjon skal ikke trenge å være kodet for å bestille pizza, den blir fortalt hvordan den skal gå fram av restaurantens websider.

Likevel er det utenfor hypermedia-området jeg har jobbet mest, med et spørrespråk ved navn SPARQL. Enkle spørrespråk har nok de fleste sett: På Google kan man skrive + foran et ord hvis man vil at det skal være med, eller gåseøyne rundt en frase hvis ordene skal stå akkurat slik. Med et ordentlig spørrespråk kan man f.eks. si at “gi meg alle steder der det er meldt over 25 grader, i nærheten av en UNESCO world heritage site, men også badestrand, minst 4 stjernes hotell, hvor det er mindre enn 6 timer å fly fra min nærmeste flyplass med ledig plass neste uke, og min nåværende posisjon er…”, pluss at man kan ordne, begrense antall resultater, osv., osv.

Dataene kan være under forskjellige aktørers kontroll, i forskjellige databaser med forskjellig struktur. Det Semantic Web gir oss er en måte å koble dem sammen hvis man enes om et navn for hver ting og felles navn for egenskapene, og et språk til å bygge broer der man ikke enes. Navnene som brukes på Semantic Web er velkjent fra Weben. Navnet på denne artikkelen er dens adresse, og den kalles en URL: http://kjetil.kjernsmo.net/2016/04/phd-semweb-no/ . Semantic Web generaliserer dette til noe vi kaller URI, som kan brukes for ting som ikke er på nett, som en person, eller abstrakte ting, som en værtype. Men, siden dette er Web-teknologi, så begynner gjerne også disse navnene med ‘http’ slik at man kan få data om tingen bare ved å laste ned navnet. Data som brukes på denne måten kalles “Linked Data”.

Med SPARQL kan man stille spørsmål og få svar på svært innviklede spørsmål, og etter ganske kort tid spratt det opp flere hundre databaser åpent på nett der enhver som kunne språket eller hadde et verktøy som kunne hjelpe med å lage spørringene, noe som også finnes flere av, kunne gjøre det.

Det som dermed ble en interessant forskningsproblemstilling var å bruke språket ikke bare på en database, men på kryss av mange, alt etter hvilke data som finnes hvor. Dette ble mitt tema i likhet med mange andre grupper.

Problemet var den nagende mistanken om at infrastrukturen ikke klarer trafikken, noe som ble bekreftet av et studie av flere hundre slike databaser. De var svært ustabile og svært få var stabile nok til praktisk bruk.

Et nytt felt, som Semantic Web, kan beskyldes for å glemme gammel lærdom, og snart kom kritikken fra database-miljøet: Selvfølgelig kan man ikke la tilfeldige brukere stille tilfeldige spørringer med et så kraftig spørrespråk som SPARQL, det er ikke vanskelig å lage en spørring som vil ta årevis å svare på. Det kan skje enten fordi man ikke forstår hva man gjør, eller som et angrep. Man ser da heller ikke vanlige databaser på nett, det er alltid et forenklet grensesnitt man får som tilfeldig bruker. Nei, sa de, sentralisering av databaser til datavarehus og strenge begrensninger på hvilke spørsmål man kan stille er løsningen.

Rent teknisk kan det være korrekt, men det er ikke bare tekniske forhold som kan motivere forskningspørsmål. Sentralisering kan føre meg seg at enkeltaktører blir for mektige, og at hvis du ikke er innenfor en større kundegruppe blir dine problemer kommersielt uinteressante. Det er nettopp kommersielt uinteressante problemer vi skulle løse, fordi virkelige mennesker trenger en løsning også der det ikke finnes en klar forretningsmodell.

Så dermed må vi utnytte fordelen med å være et nytt felt til å utfordre gamle selvfølgeligheter, ved å formulere nye problemstillinger. Det er to retninger min forskning har gått i:

For det første: Hvorfor har vi ikke gjort de store framskrittene mot stabile løsninger? Spørsmålet plaget meg så mye at jeg tok en lang tur bort fra det praktiske og over til det vitenskapsfilosofiske og den statistiske litteraturen.

Mye av forskningen foregår med formelle metoder, som står støtt på sine formelle bevis. Problemet er når veldig mange formelle resultater legges sammen til et ferdig utviklet databasesystem har systemet blitt så komplekst at evalueringen av helheten må skje med empiriske metoder. De er lite utviklet i litteraturen. Hypotesetester finnes nesten ikke, man setter opp systemet man har utviklet, sender noen spørringer til det og måler hvor lang tid det tok før man fikk svar. “Benchmarking” kaller man det. Det er ingen samlende statistikk rundt de forskjellige testspørringene, ingen strukturert måte å finne ut om evalueringen i seg selv gir meningsfylte resultater. Man forsøker å møte problemet med at man i prinsippet kan velge spørringer utifra hvilken konklusjon man ønsker ved å standardisere spørringene, men dermed gjør man det umulig å teste utsagn som ligger utenfor standarden.

Mitt forslag var derfor å introdusere metode fra statistikken kjent som “Design of Experiments”. Med et eksperiment som kjørte i flere dager viste vi hvordan man kan generere testspørringer, gjøre hypotesetester, finne de viktigste problemene og lage en strukturert måte å vise om selve eksperimentet har viktige feil.

Likevel fortsatte flere vitenskapsteoretiske problemstillinger å plage meg. Når man står på Semantic Web-konferanser, som forøvrig kjennetegnes av svært godt sosialt og inkluderende miljø, så påstår så godt som alle at deres løsning fremmer visjonen om Semantic Web. Men hvordan underbygger man en slik påstand, all den tid Semantic Web ikke eksisterer ennå i den formen som visjonen forutsetter? Kan den trege utviklingen tilskrives at vi rett og slett ikke driver vitenskap, og i så fall, hva er vitenskap? Klare, popperske kriterier viser raskt sine problematiske sider, ettersom man innenfor dagens evalueringsmetodikk ikke har rimelig grad av sikkerhet på om det er studiets resultat som falsifiseres eller bare evalueringsmetodikken som er for dårlig. Vi har ingen formulert teori der hypotesene finner sin kontekst, slik min hovedfagsoppgave i sin tid fant sin kontekst i generell relativitetsteori og kvasarteori.

De gamle vitenskapsfilosofer gir en god ide om hva som kan gå galt hvis man ikke holder tunga rett i munnen, men jeg finner lite rettledning i de konkrete problemene jeg står oppi, og spørsmålet om sviktende metode er en av årsakene til treg framdrift har blitt stående.

Et annet svar til databasemiljøet er at “vi har nå et fungerende, globalt informasjonsystem som dere ikke hadde da dere prøvde å legge databaser åpent for mange år siden”. Dette informasjonsystemet, Webben, har visse egenskaper i infrastrukturen som muligens kan utnyttes. Et av dem er mellomlagring. I nettet finnes det maskiner som mellomlagrer data fra forskjellige kilder for å hjelpe til med å ta last fra publiseringssystemet, og for å sørge for at brukeren får bedre opplevd hastighet.

Det første spørsmålet var om Web-standardene for mellomlagre er i tilstrekkelig utbredt bruk av eksisterende datakilder på Semantic Web, noe som allerede innebærer ganske mye data. Jeg gjorde et omfattende søk over alle data jeg fant, og konkluderte med at situasjonen må forbedres mye, men at for enkelte deler kan man dra nytte av denne infrastrukturen.

For mitt siste arbeid gikk jeg tilbake til det praktiske, nemlig å lage et system som utnytter mellomlagringen i nettet, prøver å gjette hvilke data som kan være nyttige for brukernes framtidige spørringer og integrerer hypermedia i tillegg til databasene. Dette skal bli et modulært og ganske komplett system jeg publiserer som fri programvare. Flere av modulene har allerede blitt tatt opp av Debian-prosjektet, som danner grunnlaget for de mest utbredte Linux-baserte operativsystemene.

Dette arbeidet vil også ha en Design of Experiments-basert evaluering. Uansett hva den sier, vil de store spørsmålene bli stående ubesvart, jeg kan fortsatt ikke si om mitt arbeid er et verdifullt bidrag på veien mot Semantic Web.