Hvorfor er utenlandskabler så viktig?

I forbindelse med at Stortinget skal stemme over tilknytning til EUs energibyrå har det oppstått flere kampanjer mot dette. Jeg mener at utenlandskablene er meget viktig for å gjennomføre et grønt skifte i Europa, og selv om jeg ikke har noen mening om tilknytningen til EUs energibyrå, så vil jeg imøtegå kritikken av utenlandskablene.

En ting som er rart er at jeg ser veldig lite tilsvar til disse kampanjene, som jeg mener bygger på flere misforståelser. Det er mulig at de bare ikke trenger inn i min sosiale-medier-boble, men ettersom jeg er lidenskapelig opptatt av det grønne skiftet, og de som burde vite mye om dette ikke svarer, tenkte jeg at jeg fikk skrive litt. Jeg har ingen profesjonell interesse i dette overhodet, og egentlig bare det jeg vil betegne som grunnleggende kunnskap, men bare dette gjør at jeg mener mye av det som blir sagt er feil.

La meg først ta spørsmålet om det grønne skiftet: Det går nå veldig raskt, der fornybarandelen i tysk energimiks har doblet seg hvert 8. år. Mange andre land, deriblant Polen, befinner seg i eksponentiell vekst. God politikk kan akselere denne trenden, dårlig politikk kan forsinke den, men ikke stanse den. Verden kommer til å gå mot lavutslippssamfunn, spørsmålet er bare hvor lang tid det tar.

De to store bidragsyterne til fornybar energi i Europa er vind og sol. Problemet med vind og sol er at de kan ikke styres, og de er heller ikke stabile, de fluktuerer ganske mye. Hvis man skal ha tilstrekkelig forsyningssikkerhet må man derfor bygge ut en helt utrolig overkapasitet. Må man det, vil det grønne skiftet ta flere tiår, kanskje vil man aldri komme fram. Problemet er videre at forbruket har en del store topper, og det gjør at man må dimensjonere etter forbrukstopper som nesten aldri skjer, og det er ekstremt dyrt.

Man kan også risikere å ha null fornybar energi tilgjengelig, fordi det var tåke og stille…

Samtidig kan man få topper, slik at man har mer kraft enn man trenger, det vil være en ekstrem sløsing om denne da ikke kan brukes eller lagres, og jo større overkapasitet man har, jo mer sløsing blir det.

For å unngå dette må man ha regulerbar kraft tilgjengelig, altså kraftkilder som man kan bestemme manuelt enten når man får en topp eller for å unngå en bunn. Det kan gjøres på flere måter. Hvis man ikke har regulerbar kraft tilgjengelig selv, kan overproduksjon eksporteres til noen som har det, slik at de ikke trenger å kjøre egne kraftverk, og man kan importere hvis man får topper som går over det man selv har kapasitet til, eller hvis man rett og slett får en bunn. Dette er en del av det man kaller systembærende ytelser.

En annen løsning er at man setter opp et energilager, slik at energien kan lagres. Det er alltid tap forbundet med den løsningen, men moderne batterier begynner å bli ganske gode. En annen løsning er at vannkraftverk pumper vannet tilbake opp i magasinet.

Problemet er at Europa per idag har lite slik regulerbar kraft. Italia har noen GW. Og de strever veldig, veldig med å få det til. Og så er faktum at vi har plenty. 75% prosent av vår kraft er regulerbar.

Dette er det største uløste problemet med det grønne skiftet, og så kommer organisasjoner som Industri Energi og Nei til EU og sier at “nei, vi gidder ikke. De får løse sine egne problemer. Vi vasser i kraft, men gidder ikke hjelpe til. Det er ikke vårt problem.” Klimaendringene er globale, alle må bidra til å løse problemet!

Jeg har prøvd å forstå argumentene som brukes. Arrester meg hvis jeg formulerer dem galt, men det høres for meg ut som det er noe slikt:

  1. Utenlandskabler vil føre til at det norske og det europeiske markedet
    vil komme i balanse.
  2. Strømprisene i det europeiske markedet vil være høyere enn det norske i overskuelig framtid.

Faktum er at ingen vet hvor lenge europeiske strømpriser vil være høyere enn norske. International Renewable Energy Agency (IRENA, som ikke må forveksles med International Energy Agency) har kommet med en rapport nå nylig om kostnadsutviklingen ved fornybare kilder. Jeg har ikke lest hele rapporten, men figur ES.1, viser at i løpet av svært få år vil kostnadene ved sol- og vindkraft være lavere enn fossile kilder. Dessuten er kostnadene ved vannkraft sånn røffli rett under fossil kraft. Altså vil våre kostnader være omtrent de samme som på kontinentet. Og da snakker vi 2020, altså før utenlandskablene vil være operative.

Kostnadsutvikling

Når det først skjer at kostnadene blir de samme er det bare et tidsspørsmål før elektrisk kraft blir like billig i Europa som i Norge. Det kan gå veldig fort. En tysk dobling til, da snakker vi altså 2023, så har vi kommet et godt stykke. Som det stod i artikkelen over trenger danskene bare 280 MW, så har de kvittet seg med fossilavhengigheten. Det er et mellomstort norsk kraftverk og en lampettledning i den store sammenhengen. Og det mener altså noen at vi ikke skal bidra?

Dårlig politikk kan utsette det grønne skiftet. Dessverre stoppet både vind og sol  opp i Tyskland i 2016, jeg har ikke sett 2017-tallene ennå, og dette var på grunn  av dårlig politikk.

Problemet er at veldig mange land, som Norge, Polen og Estland, fører en svært  dårlig klimapolitikk, og det er stort sett den samme begrunnelsen: Man er redd for industriarbeidsplasser i etablerte næringer, som kull, olje, gass, og kraftkrevende industri.

Dette er nokså grunnløst.

Det norske og europeiske kraftmarkedet vil ikke komme i balanse. Det setter fysikken en stopper for. Si at vi etterhvert har 2 GW utvekslingskapasitet med Tyskland, bare for å ta et tall som er rimelig greit. Tyskland har per idag 200 GW installert kapasitet. Så, våre anlegg kan altså ikke bidra med mer enn 1% av det Tyskland selv har å bruke. Det samme gjelder sånn røffli England. Min lille økonomiske sans forteller meg at for at markeder skal komme i balanse, må det være noe nær likevekt mellom tilbud og etterspørsel, altså må det tilbys nok billig norsk kraft på det tyske markedet slik at alle som etterspør billig kraft kan få det. Men, de har altså bare en bitteliten del av etterspørselen dekket av norsk, billig kraft.

Det finnes en fantastisk ressurs ved navn Electricity Map der man kan følge den faktiske energiutvekslingen mellom mange land og regioner i verden. Det finnes også priser og historiske data for en del steder. Da Industri Energi kom ut med en av sine kampanjer i slutten av januar, var det flere dager da vindkraftproduksjonen i Europa var så stor at Norge importerte store mengder billig og ren vindkraft fra Tyskland og Danmark. Ifølge propagandaen var det noe som liksom ikke skulle skje, men det skjer allerede.

At man skal kunne komme i balanse ved å strekke noen få kabler er en absurd påstand. Det illustreres også ved at vi i Norge har forskjellige regioner med forskjellig pris, hvis det hadde vært sant at kabler kunne balansere markedet så lett, så hadde vi i det minste sett det allerede i Norge. Vi har ganske godt med kabler. NVE har gjort en kraftmarkedsanalyse (jeg har ikke lest hele) der konklusjonen er en mulig økning på 2 øre/kWh. Det veldig lite, og det kan være riktig, men det kan også hende at fornybarutviklingen på kontinentet vil gå så fort at det vil bli like billig fortere.

Det som også er viktig er at de milliardene man ellers måtte investert i  overkapasitet, kan brukes på andre tiltak. Det gjør kraften billigere på kontinentet, og man slipper å ta de miljøkostnader som også fornybar kraft har. Man reduserer risikoen fra at man står med store hull. Man kan altså kvitte seg med kraft for baselast og topper. Det gjør at man kan redusere installert kapasitet.

Så, hva er alternativet for Europa hvis vi ikke lar dem få kabler fra oss? Batterier, selvfølgelig. Batterier faller også veldig fort i pris, og det kan godt hende at de blir så billige at våre kabler ikke er konkurransedyktige lenger. Da vil det kanskje kunne være en dårlig investering for oss. Men det at tysk kraft ble for billig var kanskje ikke det kritikerne tenkte på?

Men akkurat nå er alternativet mest kull, men fordi man bedre kan regulere gasskraft, så er gasskraft det mest realistiske alternativet til norske kabler. Og hvor kommer denne gassen fra? Jepp. Norge.

Det ligger en hund begravet her. Det er påfallende at oljeministeren må nevne gass når han skriver om dette i VG. Industri Energi er også en forening for dem som jobb er i olje og gass. Og når Nei til EU bruker en kjent olje og gass-investor som sannhetsvitne for at det kommer til å gå dårlig med utenlandskabler burde det ljome i både bjeller og kirkeklokker. Dessuten er dem det gjelder, den industrien som visstnok er utrydningstruet, ikke bekymret.

Nå har jeg forsåvidt ingen formening om vi bør skrive under de avtaler som  ligger på bordet, det er ikke mitt anliggende. Selvsagt innser jeg at all menneskelig aktivitet og energiproduksjon har miljøkonsekvenser. Kanskje må det strengere reguleringer til av effektkjøringer og sikring av minste vannstand i vassdrag. Men disse miljøkonsekvensene er ikke sterkt knyttet til utenlandskablene. At utenlandskablene er ekstremt viktig for Europas evne til å gjennomføre det grønne skiftet så raskt som mulig er ubestridelig.

Å skape nye normer ved å utvikle teknologi

Det er mange teknologirelaterte temaer oppe i samfunnsdebatten: Hatefulle ytringer, “hevnporno”, “grooming”, manipulering av meningsdannelsen i demokratier, at befolkningen har mistet enhver innflytelse over egne data, at mediene har mistet sin samfunnsrolle på grunn av sviktende inntektsmodeller og sosiale mediers overredaktørrolle, at næringslivet ser færre inntjeningsmuligheter på grunn av enkelte enorme selskapers dominans, ensrettingen i sosiale medier, osv. Likevel er det knapt nok en eneste teknolog på verdensbasis som er i en slik posisjon at man kan gi et meningsfullt bidrag til å løse disse problemene.

Jeg tror samfunnet tenker på det å forme teknologisk utvikling på helt feil måte: Først må man skille mellom deskriptivt og normativt arbeid. Mesteparten av arbeidet jeg ser som presenteres på ulike møter, for eksempel konferansen om hatefulle ytringer er av deskriptiv natur. Deskriptivt arbeid bidrar til vår forståelse av de ulike fenomenene, og er derfor viktig for normativt arbeid, men kan ikke i seg selv gjøre særlig mye for å korrigere. Under Forskningsrådets VerdIKT-program var sosiale medier en del av fagsøylene, men nesten alt arbeid var deskriptivt.

For å gjøre en forskjell må man drive normativt arbeid. Her synes det meg som at samfunnet oppfatter at lovgivning er det eneste normative arbeidet man kan gjøre. Det er en kritisk feiloppfatning som har satt oss i den situasjonen vi er i i dag.

Det mest innflytelsesrike normative arbeidet i dag skjer blant programvareutviklere i de store selskapene. Dette skjer bak lukkede dører, og under strenge, kommersielle føringer. Når Facebook utvikler algoritmer for mer effektive annonser er det normativt arbeid, det influerer hvordan befolkningen kan påvirkes. Når Google utvikler algoritmer for relevans i søkeresultater er det også normativt, det påvirker hvordan vi ser verden. Men når Tim Berners-Lee skrev programvaren til World Wide Web drev han også normativt arbeid, med den motivasjon at dette var en fellesskapsressurs for hele menneskeheten. De fleste programvareutviklere driver ikke normativt arbeid, men de som gjør det har enorm innflytelse. Mye av problemet er at de som optimaliserer sine utvikling for å manipulere verdens befolkning for markedsføringsformål har mye mer makt enn dem som utvikler med menneskehetens beste som viktigste mål.

Facebook, Google, Amazon, osv., publiserer nytt normativt arbeid hver eneste uke. Først lenge etterpå kan lovgiver forsøke å forstå hvilke nye normer som har kommet til og hvilke effekter det har hatt på samfunnet. Så kan man forsøke med de jure normativt arbeid for å korrigere kursen. Som oftest mislykkes man, fordi normene er så detaljerte og så etablerte at det er altfor sent. Derfor har vi havnet i situasjonen vi i dag er i. Slik tror jeg også EUs nye personvernforordning også vil feile, om noe vil den sementere Facebook og Google sin markedsmakt, fordi de er de eneste aktørene som har et nært nok forhold til brukerne til å spørre om samtykke, noe de helt sikkert vil lykkes med å manipulere oss til å gi.

Med mindre det finnes alternativer for befolkningen. Vi kan nemlig spille dette spillet vi også, men vi klarer ikke spille det på de økonomiske betingelsene som konkurransen med Facebook og Google setter, “pay-by-privacy”-modellen er åpenbart svært vellykket.

Men, vi kan sette teknologer istand til å skrive normativ programvare, basert på de normer vi som samfunn kan bli enige om. Det er dog bare det første skrittet, det må så taes derfra til at det utgjør en standard måte å løse oppgaver på som får bred oppslutning i næringsliv og befolkning. Det er fryktelig vanskelig å gjøre, men det finnes en rekke slik eksempler, der Webben er det største eksemplet. Ettersom vi ikke har noen vitenskapelig metode for å si hva som vil lykkes, vil dette arbeidet nødvendigvis ha et element av å prøve og feile.

I denne prosessen spiller de facto tekniske standarder en rolle, og i noen tilfeller også de jure tekniske standerer og lovgivning. Det blir mye lettere å formulere de jure normer når det er basert på teknologi som eksisterer. Det synes meg en langt mer effektiv måte å etablere normer i samfunnet, starte med normativ programvare, i de tilfellene dette er vellykket, gå videre med de facto standarder, og så, i de tilfellene der det er nødvendig, de jure standarder eller lovgivning.

Vi kan ikke ha det slik det er idag. Det vi har på Internett i dag er en blek skygge av det vi ønsket og prøvde å skape på Web. Vi kan ordne det, men det krever at teknologene får mulighet til å bidra annet enn gjennom kommersielle krav og at vi kan drive tverrfaglig utviklingsarbeid. Jeg vet at mange teknologer deler min frustrasjon og vil bidra til å snu samfunnsutviklingen.

Mer om å erstatte Facebook

Jeg har nettopp fått inn en kronikk i Dagbladet om å skape et åpent, desentralisert alternativ til Facebook og andre sosiale medier. Min oppfattning er at dette må til for å blant annet løse problemet med “kommersiell sensur”, slik Facebook sin sletting av bildet Tom Egeland la ut og senere sensurerte hans kritikk er et eksempel på. Dette ble naturlig nok tatt ille opp her i landet, og godt er det, men spørsmålene som følger av episoden er større enn de som har blitt besvart ved at Facebook tok til vettet. Om ikke kronikken min var lang nok for deg, så følger jeg opp med flere meninger rundt temaet.

Jeg mener det er to svært sentrale problemstillinger, og en hel haug med underproblemer under disse.

Den ene problemstillingen handler om Facebook (og andre) faktisk har et ansvar for å publisere bildet på sin plattform. Dette er ikke noe enkelt spørsmål, for selv om jeg stiller meg bak mesteparten av landet og statsministeren i presset mot Facebook til å publisere bildet, så gjør jeg det mest fordi Facebook har mye makt. For mye makt, og denne makten må balanseres. Jeg hadde heller sett en annen løsning. Jeg ønsker meg en dypere debatt om man faktisk bør ha en plikt til å publisere andres materiale, ikke bare sett i lyset av dagens publikasjonskanaler og teknologi,  men også sett i lyset av teknologiske muligheter.

Jeg prøvde egentlig å begynne å snakke om dette for ca. 20 år siden. Hvis jeg husker riktig, var det Europarådet som begynte å snakke om å innføre en tilsvarsrett i digitale medier, etter modell av trykte medier. En tilsvarsrett er at man kan få publisert et svar på et angrep på en, mao.  innholder begrepet forenklet sagt at man må publisere andres materiale. Det er definitivt en god ting for en offentlig debatt, man har behov for å kunne forsvare seg, oppklare misforståelser osv. Likevel var jeg skeptisk, av en kortsiktig grunn og en langsiktig: Den kortsiktige var at kommentarsystemene var dårlig utbygd i veldig mange av de små organisasjonene som drev webben framover, og det trenges en betydelig innsats for å få det. En plikt til å publisere tilsvar var en mulighet til å overbelaste publikasjonsprosessen for små organisasjoner. Det problemet har vi ikke lenger. Den andre grunnen var at i praksis er tilsvarsretten selvsagt sterkt begrenset, det er redaktøren som må ta en vanskelig avgjørelse. Selv om jeg strevde med kommentarsystemene mine der og da, var det ikke vanskelig å se en vei framover, vi trengte bare litt tid til å skape det som trengtes. Derfor, mente jeg og mener fortsatt, at vi kunne erstatte en svært begrenset tilsvarsrett med en nær absolutt tilsvarsmulighet. Vi kunne altså skape, ved hjelp av teknologien, noe som var mye bedre. Og at det er kanskje bedre å sette av noen midler til å skape enn å skrive betenkninger i det vide og det brede…

Problemet med Facebook som overredaktør, som har store følger for både ytringsfriheten og for media sin mulighet til å følge opp sitt samfunnsmandat, både med hensyn til hva de kan få distribuert og de økonomiske rammene, oppstår fordi Facebook har fått en svært sentral rolle. Det var ingen overraskelse at det skulle bli slik, vi så allerede for 20 år siden at sosiale medier ville bli en viktig distribusjonskanal, sannsynligvis den viktigste. Problemet var at alle ville sentralisere de sosiale nettverkene og alle prøvde å bli Facebook. Facebook vant og derfor er vi nå i den situasjonen at store deler av distribusjonen skal igjennom ett selskap som skal ha en standard for hva som kan publiseres. Hadde de sosiale nettverkene vært desentralisert, slik at det ikke var en aktør, men mange aktører med forskjellige standarder, hadde ikke dette problemet oppstått. Kanskje det er mulig å sentralisere de sosiale nettverkene uten å få disse problemene vi nå ser, men jeg vet ikke hvordan det kan gjøres i praksis.

Mitt åpenbare forslag er å desentralisere de sosiale nettverkene, slik at mange aktører er involvert. Webben er slik at hvem som helst kan koble en datamaskin til Internett og publisere, bare begrenset av den lokale nett-tilbyderen sine regler og lovene på stedet, og i Norge reflekterer de vår forståelse av ytringsfrihet. Webben kan utvides til å takle sosiale nettverkene helt fint. En liten, men viktig bit av det som skal til ble lagt ut i år 2000: FOAF, eller Friend of a Friend. Senere fikk vi flere muligheter til å representere sosiale data i Semantically Interlinked Online Communities (SIOC). Nå fikk vi aldri løftet dette opp fra nerdenivå, kjøret mot sentraliserte sosiale nettverk var så sterkt at det ble vanskelig for en liten gruppe nerder å gjøre det. Vi trenger et bredere samfunnsengasjement for å gjøre det. Jeg håper at den siste tidens debatt har gitt oss dette samfunnsengasjementet.

Vi nerder har nemlig hatt dette problemet opp lenge. Wikipedia har en lang liste av forsøk. Vi har dessverre ikke fått løftet det opp til å synes som et samfunnsproblemet, selv om det helt åpenbart er et samfunnsproblem. Media har etter min mening et stort ansvar fordi de er en del av problemet, ved å søke å holde kontrollen over distribusjonen istedetfor å sørge for at man kan bære en pengestrøm over desentraliserte nettverk. Man burde innsett for lenge siden at de sosiale nettverkene skulle bli så kraftige at det ikke nyttet.

Samtidig sitter media på nøkkelen til å løse problemet, de må bli med å utvikle desentraliserte sosiale nettverk.

Mens jeg er ganske overbevist om at desentraliserte sosiale nettverk er meget viktig, kanskje nødvendig, for å løse mange av samfunnsproblemene som oppstår med f.eks. Facebook, er jeg mer i tvil om andre aspekter ved å løse problemene. Som nevnt i Dagblad-kronikken har Facebook vunnet fordi det er nyttig og å forsøke å lage noe basert kun på idealer som ikke klarer å konkurrere på nytte er en håpløs tilnærming. Et alternativ må være like nyttig, sett fra brukernes perspektiv, og må også gi noe mer.  Det er altså ikke bare-bare å kaste penger etter et alternativ, og dermed tro at folk skal ta ibruk systemet, selv om det synes bedre sett fra noens idealer av verden.

Jeg er generelt skeptisk til at det offentlige skal komme inn og skape et idealistisk system, noe som jeg innrømmer er et paradoks utifra det jeg tidligere har skrevet. Jeg har ingen enkel oppskrift. Når det gjelder forskning mener jeg det er ganske klart at man bør ha sterk, offentlig finansiering, og det finnes forskningsproblemstillinger knyttet til problemene vi diskuterer her som bør undersøkes og som har en del relevant litteratur bak seg. Likevel synes det meg ganske snodig at man roper på flere regler og faktisk legger ganske store ressurser i å skrive disse reglene, selv om reglene ofte er særdeles sneversynte, som tilsvarsretten over. Da synes det meg mer fornuftig å bruke midlene til å forsøke å skape en bredere teknologisk løsning på teknologiske problemer, gjerne i samspill med bedre regler når de teknologiske mulighetene er bedre forstått av flere aktører i samfunnet.

Spesielt gjelder dette der det er en uklar forretningsmodell for tjenester som er viktig for samfunnet, eller der forretningsmodellen er veletablert men til ugunst for befolkningen. Vi ser en “pay-by-privacy”-modell som har blitt svært utbredt, Facebook er et godt eksempel på dette. Dette er et tilfelle hvor jeg mener det vil være riktig å tenke på å finansiere et felles gode med fellesskapets midler.

Store, overordnede utviklingsprosjekter kan også ha stor suksess med offentlig finansiering, der det største eksempelet er Apollo-programmet som satte mennesket på månen. Videre er norsk elbil-politikk en suksess, delvis fordi man ikke fra politisk hold kom med for sterke føringer, man satte f.eks. ikke et tak på pris og dermed har man bidratt til en solid teknologidemonstrator i form av Tesla-bilene. Dette er to svært forskjellige eksempler: I Apollo-programmet trengte man ikke å lykkes i et marked, det er ikke noe stort marked for månelandinger. I tilfelle elbil er det derimot et svært vanskelig marked å komme inn i, og man må fra politisk hold være tilbakeholden med føringer, slik at produsenter som sitter tettes på markedet har muligheten til å forstå og tilpasse seg markedet.

I tilfellet sosiale medier/sosiale nettverk har vi også en situasjon der markedet er svært vanskelig å komme inn i, illustrert av de mange prosjektene som ikke har tatt av. Hvordan det offentlige bør investere i teknologiske løsninger for å løse samfunnsproblemene er ikke veldig klart for meg, men jeg håper man vil prøve å gjøre det. I tillegg ønsker jeg å utfordre mediene, ettersom de har så mye å vinne på å gjøre det og så mye å tape på å ikke gjøre det, samt at de faktisk fortsatt sitter i en posisjon der de kan hjelpe.

Hvis man skal se hvordan det offentlige bør hjelpe, kan man eventuelt ta utgangspunkt i spørsmålet om “hva bør befolkningen ha universell tilgang til?” Kanskje de bør ha en identitet? Hva med en mulighet til å publisere kommentarer, bare begrenset av norsk lov? Datadeling med formål å dele data med myndighetene (f.eks. selvangivelse)? Datadeling med formål å dele data med private aktører (f.eks. strøm og vannmålerdata)?

Som en mulig løsning har jeg valgt meg Crosscloud-prosjektet. Det er flere grunner til det: Det bygger tett på det eneste globale informasjonssystem som har fungert, nemlig Webben, det ledes av han som oppfant denne, Tim Berners-Lee. Det er også viktig å innse at Webben i seg selv dyttet overende store markedsaktører da den kom og at dette skjedde med små midler. Det fantes på den tiden en haug med lukkede nett folk ringte opp til med modemene sine. Med Webben tok Internett over for alle disse i løpet av et par år.  Det er lurt å låne øret til en som har gjort slikt en gang før. Crosscloud er også nettopp et slikt åpent desentralisert nettverk som vil løse mange av problemene vi har diskutert, og det har allerede en rekke forskere og utviklere i lønnet arbeid, selv om de jobber med andre problemstillinger enn media. Jeg kjenner også teknologien godt, og noe av min forskning er direkte relevant.

Jeg mener at det må være et langsiktig økonomisk potensiale bak en teknologi hvis den skal stå seg over lengre tid, og jeg er sikker på at Crosscloud-plattformen har potensiale for å bli en stor kommersiell suksess, men at profitten vil bli distribuert over et mye større antall aktører. Det vil ikke være en stor aktør som Facebook, men det kommersielle potensialet er totalt minst like stort.

Det man har nytte av som bruker av Facebook er ikke særlig store greiene å lage. Facebook strever med enorme problemer delvis fordi de er så sentralisert, men de fleste av disse problemene er ikke av særlig interesse for brukerne, de handler om hvordan Facebook tjener penger: Å selge informasjon om oss. Et brukerorientert desentralisert system vil ikke nødvendigvis være så komplisert å lage. Vi har noen samfunnsproblemer å løse, og jeg er ikke den beste til å tenke forretninger, så jeg tenker først og fremst at det offentlige bør tenke hardt på hvilke deler av økosystemet som bør sees på som en rettighet, og så bør private kunne bygge opp rundt det for å tilby tjenester. Dessuten tror jeg plattformen trenger et enkelt men standardisert betalingssystem. Et sentralisert system kontrollert av en aktør, som f.eks. Vipps, vil etterhvert treffe på samme typen problemer, foruten at jeg mener man må tenke globalt fra dag 1. For å være nyttig må plattformen behandle innhold fra alle mulige aktører. Nasjonale løsninger er ikke interessant. Slik kan man begynne å bygge betydelig økonomisk aktivitet rundt det.

Til slutt vil jeg bemerke hvordan jeg så for meg sosiale medier for 20 år siden. Eller forresten, først må jeg peke på hvordan Douglas Adams oppsummerte det:

One of the most important things you learn from the internet is that there is no ‘them’ out there. It’s just an awful lot of ‘us’.

Sosiale nettverk skulle først og fremst handle om å overføre det som på engelsk kalles “social cohesion” (jeg vet egentlig ikke helt hva vi vil si på norsk) til nettet. Det som får folk til å returnere en mistet lommebok til sin eier selv om de vel kunne ha kommet unna med pengene, eller ta stor risiko for å redde en fremmed. Mulig det er naivt, men jeg mener det fortsatt er verdt å prøve.

Et desentralisert sosialt nettverk skaper en del utfordringer, det blir utvilsomt vanskeligere å få ting slettet slik Facebook kan med et tastetrykk. Likevel, ta eksempelet med hevnporno, som gjerne forekommer i nære relasjoner, altså kan det også være overlapp mellom de sosiale nettverkene til overgriper og offer, noe som igjen betyr at hvis venner av offeret gjenkjenner offeret kan man flagge at videre distribusjon ikke bør forekomme. Man kan også tenke seg algoritmer som sjekker om det finnes gjenkjennelige personer i filmer eller bilder og få de store distributørene til å bruke dette. Dermed kan man prøve å sørge for at videre distribusjon ikke skjer før alle gjenkjennelige personer er identifisert og gitt eksplisitt samtykke. Her har også reglene en viktig rolle å spille. Tilnærmingen er ikke vanntett og heller ikke autoritær, men den kan godt fungere bedre enn det vi har i dag.