En manglende samfunnsinstitusjon

Er du blant de mange som føler deg fanget av teknologigigantenes plattformer, og som gjerne skulle ha hatt alternativer, så skal du vite at det er mange som arbeider med det. Som teknolog skulle jeg gjerne ha fortsatt å utvikle, men jeg ser så tydelig at problemet nå er at vi mangler samfunnsinstitusjoner som skal sikre demokratisk forankring.

Hver uke roper noen varsku om hvor ille det har blitt med denne utviklingen men som oftest uten forslag til løsninger. Hvorfor er det så vanskelig å se løsninger? På 90-tallet sa mange kommentatorer at Internett er et uregulerbart fenomen. Har den holdningen satt seg? I såfall er det helt galt, som juristen Lawrence Lessig viste allerede i 1999. Internett er en ting, skapt av mennesker, og det kan endres av mennesker.

Eller er det det at verdens myndigheter har vært ineffektive til å regulere fenomenet? Ja, det er vanskelig, og der Lawrence Lessig tok feil var at han trodde at etterhvert som Internett gikk mer og mer over i hendene på store selskaper, så ville det bli enklere å regulere. I stedet ble maktkonsentrasjonene så store at de ble mektigere enn nasjonalstater. Dessuten ble den makten brukt til å gjøre Internett stadig mindre regulerbart.

Det trenger ikke være sånn, la meg derfor vise hvordan en av de institusjonene kan se ut: Jeg mener at vi må ha en institusjon der teknologer kan bidra til å skape nye arkitekturer innenfor demokratiske mandater og med det formål å gjenvinne regulerbarhet der det er viktig for demokratiet. Dette må skje gjennom at teknologer kan utvikle systemer som løser opp i grunnlagsproblemer og gir befolkningen teknologi de har innflytelse over.

Men en slik institusjon må ikke bare ha teknologer, tvert imot, det må være en tverrfaglig utviklingsinstitusjon. For eksempel ser vi at Internetts arkitektur i dag bidrar til spredningen av konspirasjonsteorier, og at det er svært skadelig. Religionsvitenskap er derfor en nødvendig del av en slik institusjon.

Institusjonen må likevel skille seg fra akademia ved at den ikke i hovedsak forsker. Den har ikke mål om å beskrive, men å utforske hvilke normer som bør gjelde, som fordrer en endring i tankemønstre i de fleste fag. Det er få programvareutviklere i dag som utvikler ting som lager normer, men dem som gjør det har mye makt. Denne makten må vi være bevisst, og den må forankres i demokratier. Selskaper som Google og Facebook kan sette nye normer på ukentlig basis uten at det har slik forankring. En måte å gjøre dette på er gjennom å utvikle systemer basert på forskjellige arkitekturer og så studere dem, for så å framlegge resultatene i offentlig debatt. Fokus for institusjonen må derfor være utvikling av normativ teknologi, men hele samfunnet må bidra i dialogen som følger av dette.

Hva betyr det at vi har forskjellige arkitekturer? Vi kan tenke på hvordan vi bruker vårt navn. På Jodel og Yolo kan man være helt anonym, på Instagram og TikTok stiller man med pseudonym, mens på Facebook skal det være fullt navn, uten at noen sjekker det. Dette gjør at folk oppfører seg veldig forskjellig på de forskjellige stedene. Gjør vi det på en annen måte kommer folk til å oppføre seg på helt andre måter igjen. Avhengig av hva vi som samfunn ønsker å oppnå kan vi skape alternativer som møter disse målene. Få jobber så langt ned i detaljene at de forstår at vi faktisk kan velge.

Problemstillingene spenner fra det grunnleggende, som forholdet mellom individets rettigheter til behov for kollektiv innsats, til enkle ting som løser et umiddelbart problem for befolkningen som ikke kan løses på kommersiell basis. Selv om enkelte problemstillinger ofte vil være forskningsnære, skal fokus være på å komme fram til løsninger som er robuste og som folk flest kan ta ibruk.

I de fleste problemstillingene er nyansene og detaljene så viktige at de politiske spørsmålene ikke er klare før vi har prøvd ut flere mulige løsninger. Ofte er behandling av for eksempel personopplysninger basert på samtykke, men som Zeynep Tüfekçi har vist er vi svært sårbare for manipulasjon. Derfor beskytter ikke samtykke-mekanismen oss lenger mot utnyttelse. At vi nå klikker OK på “cookies” på alle nettsteder vi besøker har ikke bidratt til å styrke vår posisjon heller. Samtykke er en nødvendig mekanisme, men designen rundt bruk av samtykke må bli veldig mye bedre.

Dette er tverrfaglig utviklingsarbeid. Ofte vil dette skje i samarbeid med offentlige aktører, og man vil måtte søke internasjonalt samarbeid om prosjekter som allerede har et visst driv. Likevel er det merke seg at dette ikke er en institusjon som skal drive digitaliseringsarbeid for offentlig sektor, det offentlige gjør allerede en god jobb med å ordne klare problemer ved å bestille en løsning i markedet eller fikse det selv. Institusjonen må ha frihet til å velge problemstillinger på faglig grunnlag, og framlegge mulige praktiske løsninger for befolkningen, som så kan være gjenstand for offentlig debatt.

Taiwan startet et slikt arbeid for fire år siden, med en fremragende utvikler ved navn Audrey Tang som digitalminister. De har gjort store framskritt blant annet innen behandling av desinformasjon.

Kan små prosjekter i Norge ha innflytelse på det internasjonale teknologiske landskapet? Ja, men flere forhold må være riktige: For det første er løsningene sterkt etterspurt, det fleste teknologibrukere i verden er klar over at de er fritt vilt. Når et problem er løst, kan hele verden få ta del i løsningen. Det at vi er små betyr likevel at vi må ha globalt perspektiv, hvis vi kun løser norske problemer vil løsningen gå i glemmeboken under teknologigigantenes tilbud. Dette setter store krav til globalt orientert faglig lederskap. Vi må også treffe de store nettverkseffektene. Det er ekstremt vanskelig å lykkes ved å bygge helt fra bunnen av, slik at det aller viktigste er å finne allierte i det teknologiske landskapet i verden. Vi skal også huske på at av alt utviklingsarbeid som gigantene gjør, er det bare en liten del av det som er nyttig for oss, og som må erstattes for å lage et velfungerende teknologisk samfunn. Kanskje vi kan spre slike institusjoner til flere land.

Dette er en helt ny type institusjon, men helt nødvendig om vi skal snu utviklingen. Selv om mange i IT-industrien ser at vi er nødt til å ta en annen retning, må demokratiet trå til med rettledning og tverrfaglighet av et annet omfang enn det vi har sett hittil. Dette er noe Internet Architecture Board også har påpekt i et notat med tittel “RFC 8890, The Internet is for End Users“. Vårt demokrati er blant de sterkeste i verden. Derfor tror jeg at teknologer her ser at løsningen er større politisk handlingsrom, ikke mindre politikk, slik mange i Silicon Valley tror.

Meg og oss i cyberspace

At individet står svakt i dagens teknologiske landskap har blitt åpenbart. At noen få teknologigiganter har fått enormt med makt som berører nesten alle samfunnsområder blir også påpekt omtrent hver uke i kronikker som også viser at denne situasjonen er meget skadelig. De færreste tar imidlertid inn over seg at denne sosioteknologiske utviklingen har skjedd på grunn av teknologi som er skapt av mennesker, og at alternativer til dette kan skapes av mennesker med andre insentiver og andre muligheter. Jeg har ikke tenkt å akseptere situasjonen som den er, men samfunnet trenger en ny forståelse for hvordan teknologiutviklingen kan påvirkes.

Noe av det viktigste å løse opp tidlig er forholdet mellom individet og det kollektive. Vi som har jobbet med dette lenge har vært klar over spenningen mellom individets rettigheter og behovet for å bruke data om individet for å oppnå kollektive goder, men COVID-19 og den mislykkede «Smittestopp»-appen har brakt et eksempel på dette opp i offentligheten. For selv om jeg gjerne står på for individets rettigheter, så er det også åpenbart at data sjelden er særlig nyttig for ett individ alene, det er best både for individet og samfunnet at data deles på en fornuftig måte, og data er grunnlaget for det meste som skjer på nett. Både legalt og teknologisk er dagens situasjon så primitiv at individets rettigheter stadig er i konflikt med det kollektive, noe en mer prinsipiell tilnærming må og vil løse opp i.

Disse to problemstillingene, teknologigantenes makt og spenningen mellom individets rettigheter og kollektive goder, må løses sammen fordi de i virkeligheten er to sider av samme sak. Det er viktig å presisere dette fordi jeg har sett mange tilfeller at man snakker forbi hverandre, spesielt kommer det mange påstander om at hvis man ukritisk deler data med teknologigigantene, så kan man vel også dele data med norske myndigheter.

Situasjonen er at med den maktkonsentrasjonen som er, så står de aller fleste bedrifter i et avhengighetsforhold til et selskap høyere opp i næringskjeden, og har svært få muligheter utenfor de forretningsområder de prioriterer. Som sluttbrukere står vi også et sterkt avhengighetsforhold, hvis jeg ikke bruker Facebook kommer ikke min barn på treninger eller i bursdager. Folk flest er helt klar over at de er fritt vilt i dette samfunnet, men de har svært begrensede muligheter, og dette truer tillitsamfunnet. Jeg anerkjenner også de problemer som er beskrevet i de ukentlige kronikkene som kommer, det er problemer av legal, sosial, økonomisk og teknologisk art som er alvorlige. Forskningen og til dels nye industrielle retninger har begynt å løse opp i de teknologiske problemene, da sentraliserte systemer har vært en vesentlig driver for å konsentrere makt, men det er fortsatt langt vanskeligere og dyrere å lage desentraliserte systemer. Siden problemene er så mangeartede vil teknologiutvikling kun spille en liten rolle, men den rollen er likevel viktig, da folk har reelle problemer som teknologien løser for dem, selv om den løser det på en måte som i det større bildet er til ugunst for både dem og samfunnet.

Det er i dette bildet man må forstå at vi insisterer på individets rettigheter: De er viktige som en motvekt til de sterke avhengighetsforhold som dagens digitale samfunn er bygget på. Slik vårt demokrati sikrer individets rettigheter som en forutsetning for individets deltakelse i tillitsamfunnet, slik vil det digitale tillitsamfunnet måtte bygges med rettigheter for individet. Som konsekvens av dette arbeidet vil også befolkningen bli mindre avhengig av teknologigigantene, og som konsekvens av det vil næringslivet også få større muligheter til å skape. Å sikre individets rettigheter innenfor er således en forutsetning for å løse kollektive utfordringer.

Vi må gå en lang og vanskelig vei for å komme dit, det krever tverrfaglig innsats over tiår. Det begynner med å innse at det er mange måter å lage normer på, teknologisk utvikling er en av dem. Det er svært få programvareutviklere som per i dag skaper nye normer, men de som gjør det har mye makt. Teknologigigantene ruller ut normsettende programvare hver uke. Per i dag er det nesten ingen teknologer som har mulighet til å jobbe normativt uten et profittmotiv som er diktert av dagens markedsrealiteter. Det er helt nødvendig å etablere tverrfaglige miljøer som kan utvikle teknologi innenfor et demokratisk mandat som kan ha normativ effekt på det sosioteknologiske landskapet i verden. Demokratiet må derfor slutte å tenke på at lovregulering er den viktigste eller eneste måten å skape normer på, det er nettopp en slik tanke som har ført oss ut i det uføret vi nå er i.

Det er mange i teknologiske miljøer som ser problemene og jobber med det, men hvis demokratiet ønsker å ha en hånd på rattet denne gangen så er sjansen her og nå.