En manglende samfunnsinstitusjon

Er du blant de mange som føler deg fanget av teknologigigantenes plattformer, og som gjerne skulle ha hatt alternativer, så skal du vite at det er mange som arbeider med det. Som teknolog skulle jeg gjerne ha fortsatt å utvikle, men jeg ser så tydelig at problemet nå er at vi mangler samfunnsinstitusjoner som skal sikre demokratisk forankring.

Hver uke roper noen varsku om hvor ille det har blitt med denne utviklingen men som oftest uten forslag til løsninger. Hvorfor er det så vanskelig å se løsninger? På 90-tallet sa mange kommentatorer at Internett er et uregulerbart fenomen. Har den holdningen satt seg? I såfall er det helt galt, som juristen Lawrence Lessig viste allerede i 1999. Internett er en ting, skapt av mennesker, og det kan endres av mennesker.

Eller er det det at verdens myndigheter har vært ineffektive til å regulere fenomenet? Ja, det er vanskelig, og der Lawrence Lessig tok feil var at han trodde at etterhvert som Internett gikk mer og mer over i hendene på store selskaper, så ville det bli enklere å regulere. I stedet ble maktkonsentrasjonene så store at de ble mektigere enn nasjonalstater. Dessuten ble den makten brukt til å gjøre Internett stadig mindre regulerbart.

Det trenger ikke være sånn, la meg derfor vise hvordan en av de institusjonene kan se ut: Jeg mener at vi må ha en institusjon der teknologer kan bidra til å skape nye arkitekturer innenfor demokratiske mandater og med det formål å gjenvinne regulerbarhet der det er viktig for demokratiet. Dette må skje gjennom at teknologer kan utvikle systemer som løser opp i grunnlagsproblemer og gir befolkningen teknologi de har innflytelse over.

Men en slik institusjon må ikke bare ha teknologer, tvert imot, det må være en tverrfaglig utviklingsinstitusjon. For eksempel ser vi at Internetts arkitektur i dag bidrar til spredningen av konspirasjonsteorier, og at det er svært skadelig. Religionsvitenskap er derfor en nødvendig del av en slik institusjon.

Institusjonen må likevel skille seg fra akademia ved at den ikke i hovedsak forsker. Den har ikke mål om å beskrive, men å utforske hvilke normer som bør gjelde, som fordrer en endring i tankemønstre i de fleste fag. Det er få programvareutviklere i dag som utvikler ting som lager normer, men dem som gjør det har mye makt. Denne makten må vi være bevisst, og den må forankres i demokratier. Selskaper som Google og Facebook kan sette nye normer på ukentlig basis uten at det har slik forankring. En måte å gjøre dette på er gjennom å utvikle systemer basert på forskjellige arkitekturer og så studere dem, for så å framlegge resultatene i offentlig debatt. Fokus for institusjonen må derfor være utvikling av normativ teknologi, men hele samfunnet må bidra i dialogen som følger av dette.

Hva betyr det at vi har forskjellige arkitekturer? Vi kan tenke på hvordan vi bruker vårt navn. På Jodel og Yolo kan man være helt anonym, på Instagram og TikTok stiller man med pseudonym, mens på Facebook skal det være fullt navn, uten at noen sjekker det. Dette gjør at folk oppfører seg veldig forskjellig på de forskjellige stedene. Gjør vi det på en annen måte kommer folk til å oppføre seg på helt andre måter igjen. Avhengig av hva vi som samfunn ønsker å oppnå kan vi skape alternativer som møter disse målene. Få jobber så langt ned i detaljene at de forstår at vi faktisk kan velge.

Problemstillingene spenner fra det grunnleggende, som forholdet mellom individets rettigheter til behov for kollektiv innsats, til enkle ting som løser et umiddelbart problem for befolkningen som ikke kan løses på kommersiell basis. Selv om enkelte problemstillinger ofte vil være forskningsnære, skal fokus være på å komme fram til løsninger som er robuste og som folk flest kan ta ibruk.

I de fleste problemstillingene er nyansene og detaljene så viktige at de politiske spørsmålene ikke er klare før vi har prøvd ut flere mulige løsninger. Ofte er behandling av for eksempel personopplysninger basert på samtykke, men som Zeynep Tüfekçi har vist er vi svært sårbare for manipulasjon. Derfor beskytter ikke samtykke-mekanismen oss lenger mot utnyttelse. At vi nå klikker OK på “cookies” på alle nettsteder vi besøker har ikke bidratt til å styrke vår posisjon heller. Samtykke er en nødvendig mekanisme, men designen rundt bruk av samtykke må bli veldig mye bedre.

Dette er tverrfaglig utviklingsarbeid. Ofte vil dette skje i samarbeid med offentlige aktører, og man vil måtte søke internasjonalt samarbeid om prosjekter som allerede har et visst driv. Likevel er det merke seg at dette ikke er en institusjon som skal drive digitaliseringsarbeid for offentlig sektor, det offentlige gjør allerede en god jobb med å ordne klare problemer ved å bestille en løsning i markedet eller fikse det selv. Institusjonen må ha frihet til å velge problemstillinger på faglig grunnlag, og framlegge mulige praktiske løsninger for befolkningen, som så kan være gjenstand for offentlig debatt.

Taiwan startet et slikt arbeid for fire år siden, med en fremragende utvikler ved navn Audrey Tang som digitalminister. De har gjort store framskritt blant annet innen behandling av desinformasjon.

Kan små prosjekter i Norge ha innflytelse på det internasjonale teknologiske landskapet? Ja, men flere forhold må være riktige: For det første er løsningene sterkt etterspurt, det fleste teknologibrukere i verden er klar over at de er fritt vilt. Når et problem er løst, kan hele verden få ta del i løsningen. Det at vi er små betyr likevel at vi må ha globalt perspektiv, hvis vi kun løser norske problemer vil løsningen gå i glemmeboken under teknologigigantenes tilbud. Dette setter store krav til globalt orientert faglig lederskap. Vi må også treffe de store nettverkseffektene. Det er ekstremt vanskelig å lykkes ved å bygge helt fra bunnen av, slik at det aller viktigste er å finne allierte i det teknologiske landskapet i verden. Vi skal også huske på at av alt utviklingsarbeid som gigantene gjør, er det bare en liten del av det som er nyttig for oss, og som må erstattes for å lage et velfungerende teknologisk samfunn. Kanskje vi kan spre slike institusjoner til flere land.

Dette er en helt ny type institusjon, men helt nødvendig om vi skal snu utviklingen. Selv om mange i IT-industrien ser at vi er nødt til å ta en annen retning, må demokratiet trå til med rettledning og tverrfaglighet av et annet omfang enn det vi har sett hittil. Dette er noe Internet Architecture Board også har påpekt i et notat med tittel “RFC 8890, The Internet is for End Users“. Vårt demokrati er blant de sterkeste i verden. Derfor tror jeg at teknologer her ser at løsningen er større politisk handlingsrom, ikke mindre politikk, slik mange i Silicon Valley tror.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.