Category: Sosiale medier

Fra vondt til verre i Hakkebakkeskogen

Skal vi tro Bakermester Harepus har det mye å si hvem som spiser kakene, kaker som er stjålet smaker surt, kaker som er kjøpt, smaker søtt. Sånn er det med teknologi også: Teknologi som innføres i et ondt system blir ond, teknologi som innføres i et godt system kan bli god. For å gjøre systemet godt må nye samfunnsinstitusjoner til.

Å innføre en aldersgrense på sosiale medier med ny teknologi for å verifisere alder i dagens situasjon er bare en runde til med “technosolutionism”. Det vil ikke føre noe godt med seg. Men jeg sier det ikke fordi jeg ikke tror det er så farlig med sosiale medier, tvert i mot, disse sosiale mediene vi har i dag har vært en katastrofe for menneskeheten sett i forhold til hvordan sosiale medier kunne ha vært. For meg var ikke Facebook starten på sosiale medier, det var slutten. Det var da alle kamper var tapt, og dette tapet skjedde i 2005. De siste nesten 20 år har vært en lidelse der det hele tiden har overrasket meg at ingen andre har sett det, før nå plutselig.

Reven av i dag er, i motsetning til Mikkel i Hakkebakkeskogen, ganske smart men bare for sin egen mages skyld. Ugla har en dronesverm som overvåker hver flik av skogen til enhver tid og pinnsvinet er blitt CEO i “Hyper Hedgehog & Bro Inc”. De stakkars musene kan definitivt ikke gå ut av huset sitt uten å bli spist. Dermed kommer de seg heller ikke til Bamsefar med forslag til hva man kan gjøre.

Så hva gjør myndighetene i Hakkebakkeskogen? Jo, unge mus er lovpålagt å holde seg hjemme. Paraplyer er forbudt fordi hvis Bestemor Skogmus bruker det kan ingen være sikker på om de angriper en mus eller andre. Det skulle tatt seg ut om noen spiste Ekorn-Jensen for eksempel.

Sikker identifikasjon blir viktig, og derfor investerer myndighetene i teknologi som Hyper Hedgehog & Bro industrialiserer, slik at rever og ugler kan være sikker på å ikke angripe et dyr man ikke mente å spise.

Si meg: Er det ingen som ser det gale i at staten bruker tvang mot offeret og ikke mot dem som prøver å spise dem?

Når aldersgrensen skal håndheves er det sannsynlig at man vil bruke European digital identity som EU foreslår. Gjennom mitt arbeid med Solid-protokollen har jeg fulgt arbeidet med den underliggende teknologien i mange år. Ikke bare gir den en identitet, men også en “wallet”, en lommebok, som holder dine viktigste data. Jeg må tilstå at jeg også har trodd at å innføre slik identitetsteknologi vil sette i gang en revolusjon som vil gi borgerne større innflytelse over eget liv. Det tror jeg ikke lenger.

I en skog der alle dyrene er venner kunne dataene i lommeboka styrket individets rettigheter. Men dyrene er ikke venner, og det gjør at når først lommeboka eksisterer, så vil Hyper Hedgehog & Bro utnytte situasjonen. Det er en smal sak å overtale musene til å dele data fra lommeboka om hvem som er sterk og svak slik at de kan få et fint treningsopplegg. Det er ikke det at teknologi kan misbrukes, i dagens samfunn vil den helt sikkert misbrukes.

Dermed kan data om hvilke mus som er svakest selges til høystbydende, og alle er skjønt enige om at det er de svakeste som bør spises først. Det er bra for økosystemet. Ugla bidrar med data fra dronene, et samarbeid gir merverdi og dermed blir dette det mest feirede innovasjonsprosjektet i skogen. Et glimrende eksempel på hvordan regulering går hånd i hånd med industriens behov.

Men vent nå litt! Har vi glemt at målet var en god skog å bo i for alle? At musene må få komme ut og at reven kanskje hadde rett i at grønnsaker og nøtter ikke var noe for en hel rev?

Politikerne gjør mange antagelser om teknologi som det ikke er hold i. De antar vel at sosiale medier er vanskelig å utvikle, siden det er milliardkonsern som gjør det? Men husk at det er ikke sosiale medier som er produktet, det er den enkle biten. Produktet er en overtalelsesplattform. For målrettet reklame. Sosiale medier består av bare tre hovedkomponenter: en identitet og noe som håndterer brukernes data, og et forslagssystem (“recommender system”). De to første har vi allerede, og forslagssystemet er det lekfolk snakker om som “Algoritmen”. Siden forslagssystemer kan styre det offentlige ordskiftet må staten ta ansvar i følge Grunnlovens §100.

At man ikke oppfyller ansvaret ved bare å skrive lover bør være tydelig nå. GDPR har ikke hatt nevneverdig effekt etter 6 år, og alt som kommer etter er skrevet på samme lest.

En klok liten mus vet at sosiale medier kan bli noe helt annet enn det vi har i dag. Vi kan dyrke de positive sidene ved det, for vi vet at de finnes. Men i dag blir mange stemmer aldri hørt!

Vi piper om at det finnes så mye programvare allerede som ikke er eid av Hyper Hedgehog & Bro og andre Incs, at vi allerede har så mye som tilhører felleskapet at vi kan oppnå maktbalanse ved å opprette nye samfunnsinstitusjoner. Hvordan de kan se ut får du vite hvis musene får snakke!

Slik jeg opplevde historien

Jeg må få lov til å være hovedpersonen på min egen blogg. Jeg vil gjerne få fortelle historien om hvorfor jeg ikke tror at dagens politiske virkemidler vil klare å gi oss bedre teknologi. Ja, fordi jeg ser jo det slik at sosiale medier kunne blitt en fantastisk ting for menneskeheten, men at sentralisering av makt i noen få selskap ødela det. Og dette skjedde ikke nå nylig, Facebook var ikke begynnelsen av sosiale medier, det var slutten. Facebook var det som stod igjen når alle kamper var tapt. Dagens AI er heller ikke på noen måte fundamentalt nytt og oppstår ikke som en egen retning, den er et resultat av alt som har gått galt, lagd av folkene som ødela alt. Det kommer ikke til å gå godt.

La meg ta dere tilbake til en lystigere tid, en tid der framtiden så virkelig mye lysere ut, ihvertfall for mine unge øyne. Jeg fikk en konto på Internett av Universitetet i Oslo i 1994. Nettleserne har et valg der man kan gjøre “View Source”, som gjør at man kan se hvordan nettsiden er bygd opp og opplevelsen av at man kunne se hvordan folk lagde ting og forstå det, ja, jeg forsto det, jeg kunne bygge min egne ting. Jeg kunne dele med verden, og vi kunne dele med hverandre.

Jeg så også raskt at standardene ble utviklet i åpne miljøer. Man kunne skrive seg på en e-post-liste og dele ideer, diskutere andres ideer og få forståelse for hvordan man utvikler standarder. Jeg var med på en rekke slike. Det var en tid da teknologiutvikling foregikk åpent med mulighet for å delta.

Det var ikke det at de ikke fantes en tydelig mørk side. En av disse mørke sidene kastet jeg meg hodestups inn i da jeg startet hjemmesidene til foreningen Skepsis i 1996. Jeg var også i diverse nettfora der folk snakket om de merkeligste ting. Selv om jeg syntes de hadde veldig rare ideer var det likevel lett å forstå at de var mennesker, de også. Kanskje derfor ble den mørke siden enda mørkere siden jeg så den sentralisering av makt som var i ferd med å skje. Richard Stallman sitt essay “Right to Read” fra 1997 fanger denne tidsånden godt. Selv om det ikke er så velskrevet science fiction, er det egentlig skummelt realistisk.

Men den som traff aller best når det gjaldt å forutsi framtiden var kanskje den berømte astronomen Carl Sagan. I sin bok “A Demon-Haunted World” skrev han i 1995:

I have a foreboding of an America in my children’s or grandchildren’s time — when the United States is a service and information economy; when nearly all the key manufacturing industries have slipped away to other countries; when awesome technological powers are in the hands of a very few, and no one representing the public interest can even grasp the issues; when the people have lost the ability to set their own agendas or knowledgeably question those in authority; when, clutching our crystals and nervously consulting our horoscopes, our critical faculties in decline, unable to distinguish between what feels good and what’s true, we slide, almost without noticing, back into superstition and darkness. The dumbing down of America is most evident in the slow decay of substantive content in the enormously influential media, the 30 second sound bites (now down to 10 seconds or less), lowest common denominator programming, credulous presentations on pseudoscience and superstition, but especially a kind of celebration of ignorance. As I write, the number one video cassette rental in America is the movie Dumb and Dumber. Beavis and Butthead remains popular and influential) with young TV viewers. The plain lesson is that study and learning — not just of science, but of anything — are avoidable, even undesirable.

We’ve arranged a global civilization in which most crucial elements — transportation, communications, and all other industries; agriculture, medicine, education, entertainment, protecting the environment; and even the key democratic institution of voting — profoundly depend on science and technology. We have also arranged things so that almost no one understands science and technology. This is a prescription for disaster. We might get away with it for a while, but sooner or later this combustible mixture of ignorance and power is going to blow up in our faces.

Det var en slik forståelse av verden som gjorde at jeg begynte med Skepsis i utgangspunktet. Det er viktig da å forstå at massemediene var skikkelig dårlige. De har blitt langt bedre nå, men da var de svært uetterrettelige når det kom til naturvitenskap. I denne perioden opprettet også professor i kjemi Martin Ystenes ved NTNU sin “Sprøytvarsler”-blogg.

“Men på Internett er det ikke dem, det er bare et veldig stort oss“, skrev den svært gode science fiction-forfatteren Douglas Adams i 1999 (Mest kjent for “Hikerens guide til galaksen”). Å, jeg elsket det essayet. Jeg gjør det egentlig fortsatt, fordi jeg så veldig unner barna mine å få leve i en verden så naiv som det Douglas Adams beskrev. Ikke fordi den var slik da, men fordi verden burde gå framover slik at den blir slik.

Essayet peker på de mange moralpanikkene som drev debattene. Det peker på at det viktigste vi vant var interaktivitet. Vi kunne publisere, vi kunne møte andre mennesker, vi kunne forstå dem og de kunne forstå oss. Vi kunne bygge ting som veldig mange mennesker kunne ha nytte av. Essayet påpeker at teknologien allerede var sosial, der mobiler ble vanlige, ble SMS en viktig måte å være sosial på. For oss som opplevde dette var det så uendelig verdifullt, det var en måte å være sosial på som styrket menneskelige bånd. Jeg hadde venner i bryllupet mitt jeg hadde møtt på IRC. Vi har fortsatt kontakt.

I disse sosiale mediene kunne jeg møte noen som mente jeg var med på en konspirasjon for å ta over verden. Det at jeg mente at vi ikke hadde romvesener rundt oss var uttrykk for at jeg var med på denne konspirasjonen, sa dem. Men jeg kunne prate med dem og etablere en felles forståelse. Jeg klarte kanskje ikke å overbevise dem om at en konspirasjon ikke fantes, men jeg kunne overbevise dem om å at den ondskapen de så ikke fantes, og jeg kunne forstå at det fantes en vond bakgrunn for deres tro.

Det gikk ikke like bra overalt. En del av nettet som kom før Webben het USENET, som var delt opp i titusenvis av tematiske grupper. En av disse gruppene var alt.fan.pooh, som var dedikert til fans av Ole Brumm. Man skulle tro at Brumm-fans var de fredeligste av alle mennesker på planeten, men denne gruppa brøt stadig ut i kriger over om Disney-brumm var ekte saker. Jeg er ikke i tvil om at mediet har mye å si for hvor godt dialogen fungerer og USENET var ikke spesielt godt egnet. Men min andre erfaring var at det er mulig å skape broer.

Men da måtte vi ha en kritisk debatt som var både effektiv, brobyggende og opplysende. Erfaringen fra 1997 ble at problemet ikke var å få informasjon ut, det var ikke fakta som betydde all verden. Det handlet om å få kunnskap inn i lukkede sinn. Og dermed måtte man forstå hvorfor de var lukket, men det var en problemstilling som ble for vanskelig. Jeg begynte derfor å tenke på en løsning der vi kategoriserte artikler i forskjellige områder og der vi kunne tydeliggjøre hva som var kritikk eller støtte til hva. Tanken var at nettleserne kunne komme med en liten linje som fortalte at de du så på var kritisert av en artikkel på et helt annet sted på nettet, eller at søkemotorene kunne gjøre det samme. Jeg satte opp en e-post-liste der en løs gruppe drodlet litt rundt disse ideene. Men først måtte jeg gjøre ferdig mitt hovedfag i teoretisk astrofysikk. Jeg fikk litt penger til det av Skepsis, og i mellomtiden hadde andre også fått liknende ideer. Vel, man kan vel si at det var overambisiøst og langt foran infrastrukturen som kunne ha hjulpet det opp. Vi er nå i 2002-2003.

Internett vokste gjennom denne perioden, og det betyr at det var tross alt få som var på nett i perioden og totalt sett få som fikk oppleve det jeg gjorde. Dessverre tror mange at Facebook var starten på sosiale medier. Det preget også forskningen, man etablerte omtrent ingen akademisk forståelse for det jeg opplevde, og først i 2005, altså året etter at Facebook kom, etablerte Forskningsrådet VERDIKT-programmet der sosiale nettverk var et av tre hovedtema. Forskningen kom altså ikke i gang før alle kamper var tapt, den kom når den virkelige interaktiviteten vi hadde ble redusert til posering og brubyggingen var avsluttet, og sentralisering av makt i noen få selskaper var etablert.

Likevel hadde jeg troen på kraften i sosiale medier. Jeg jobbet et par år på My Opera Community, som var Opera Software sitt forsøk på å lage sosiale medier. Jeg prøvde å overtale ledelsen til å la det få ta en annen retning: I stedet for et sentralisert sosialt medium, skill dataene fra applikasjonen slik at hvem som helst kan bygge sin del, og så kan vi heller prøve å gi den beste brukeropplevelsen til dette. Jeg hadde ikke tro på at vi ville kunne konkurrere når det var kjemper på vei opp med enorme mengder penger, som MySpace på den tiden. Jeg fikk oss invitert inn i et stort forskningskonsortium for å jobbe med dette, men ledelsen var ikke interessert.

Det er ikke lett å gi opp en ide som har satt så dype spor i en. Det var ikke før i 2007 at jeg virkelig ga opp troen på at datidens sosiale medier kunne endres til å bli noe bra.

Men la oss gå tilbake til Douglas Adams sitt essay. For meg som var 21 år gammel da jeg først lagde en hjemmeside var det lett å glise gjenkjennende til hans tre regler for hvordan man forholder seg til oppfinnelser:

  1. alt som finnes i verden da du blir født er bare normalt;
  2. alt som blir funnet opp mellom da og før du fyller 30 er veldig spennende og kreativt og med litt flaks kan du lage en karriere av det;
  3. alt som blir funnet opp etter at du blir 30 er mot naturens orden og begynnelse på slutten av siviliasjonen som vi kjenner den, til det har vært der i rundt ti år, da det begynner å bli greit likevel.

Når jeg hører folk (som digitaliseringsministeren) snakke om AI i dag, så ser jeg den entusiasmen som ligger i punkt 2. Jeg ser at den entusiasmen jeg følte for Webben og de tidlige sosiale nettverk. Så er det bare det at jeg nå har havnet i punkt 3 på grunn av alderen?

Dagens sosiale medier har vært her i 20 år, og har ikke blitt greit. La meg fortelle om Hossein Derakhshan. Derakhshan kommer fra Iran og startet en bevegelse med blogging. Han fikk i gang en samfunnsdebatt som landet så sårt trengte og som det ikke var plass til noen andre steder. Han bodde i Kanada, men flyttet tilbake til Iran for å være nær folkene han brydde seg om og skrev om. I 2008 ble han arrestert og dømt til nesten 20 år fengsel. Han ble frigitt i 2014. På siden av historien med undertrykkingen i Iran skrev han om hvordan Webben endret seg på de 6 årene han satt inne. Som han noterte, skrollingen vi driver med i dag er ikke virkelig sosial. Vi har mistet mye av den virkelige interaktiviteten vi hadde med den tidlige Webben.

Det skjedde nesten umerkelig for det fleste av oss, men det var akkurat det som gjorde meg så lei meg da jeg til slutt ga opp. Først nå begynner samfunnet å se det, men fordi så få har opplevd hvordan en sosial Web virkelig kan være, så er det en generell backlash for sosiale medier og ikke et forsøk på et etablere noe bra.

Vi har mistet den verdien som Douglas Adams så i 1999, og derfor tror jeg at han ville vært enig med meg i at det er ikke bare meg som har blitt gammel. Det er faktisk slik at dette har vært med oss i 20 år og har blitt noe helt annet enn greit. Tiktok er så dårlig at barna min skulle ønske at det ikke eksisterte selv om noen av dem bruker det hver dag.

En som også viste at det kunne bli bra er den berømte psykologen Martin Seligman. I boka Flourish skriver han om et møte med store teknologiselskap i 2010, deriblant Facebook. Han skriver at han sa (lett omskrevet): “slik det står nå så kan Facebook faktisk være i gang med å bygge fire av elementene i well-being: positive følelser, engasjement, positive relasjoner og prestasjon. Det femte elementet må dere jobbe med, i det narsissistiske miljøet på Facebook haster det å bygge noe for å kjenne at man er med på noe større enn seg selv, finne en mening”. Facebook valgte å gjøre det motsatte, selvfølgelig.

Sosiale medier kunne blitt noe som er virkelig bra for menneskers well-being, det kunne bygd bruer for å dempe konflikt, det kunne forbedret offentlig debatt, det kunne bidratt til å dempe informasjonsforurensing, det kunne ha ført mennesker nærere hverandre, både ved å gjøre at vi kommer fysisk sammen der det er mulig og virtuelt der det blir for vanskelig.

Joda, til en viss grad har det også gjort det, men til en mye mindre grad enn det kunne. Vi har hele veien gjort valg som har ført oss kollektivt inn i denne krisesituasjonen vi er i nå. Det er kun menneskeskapte ting her, dette er resultat av aktive valg, ikke naturlover.

Det skjedde noe spennende i 2009, da Elinor Ostrom fikk “Nobelprisen” i økonomi. Jeg skal innrømme at min førstereaksjon var at utvikling av “commons” eller allmenninger på norsk var noe programvaremiljøet hadde drevet med i årtier, ja, det er jo dette som ligger bak “Open Source”, som i dag omfatter det aller meste av programvare. Men der holdt jeg på å miste et stort poeng. Mennesker har holdt på med dette i tusener av år, og har blitt skikkelig gode på det. Det har kommet på moten å snakke om “tragedy of the commons”, at alle bare er egoistiske aktører som ødelegger for felleskapet, men Ostrom viste at det er unntaket, at hovedregelen er at mennesker er flinke til å organisere seg rundt allmenninger. Det å skrive “open source” eller fri programvare er noe jeg har drevet med i siden 1995.

Egentlig tok jeg et skritt vekk i 2010 da jeg begynte på en ph.d. i informatikk ved Universitetet i Oslo. Jeg kjente på at det ikke var så mye mer IT-industrien som jeg da egentlig hadde jobbet i 8 år, kunne gjøre. Men også her var den enkleste veien å gå en vei mot sentralisering av makt. La meg ta dere tilbake til en akademisk konferanse i 2012, der en ledende forskergruppe presenterte “Learning from the History of Distributed Query Processing: A Heretic View on Linked Data Management”. Bakgrunnen er at en del akademikere, meg seg inkludert, hadde argumentert for at mange ting ville bli enklere om man ikke sentraliserte data, men holdt det under kontroll av organisasjonene som uansett var nærmest dataene. Dette var det dominere synet, såpass sterkt at de følte for å kalle arbeidet sitt kjettersk. Jeg har alltid likt en god kjetter, og det gjorde visst resten av publikum også, kommentarene i ettertid var stort sett for å takke forfatterne for å endelig ha sagt det mange hadde tenkt.

Men min motivasjon var helt anderledes: De sosioteknologiske følgende av sentralisering, for demokrati, for skaperevne og for menneskers frihet er så store og alvorlige at vi må få til desentralisering på tross av at det er teknologisk vanskeligere på alle mulige måter. Da jeg senere møtte lederen for denne forskergruppen under et Dagstuhl-seminar klarte jeg å overbevise ham om at dette gjør det til et viktig mål for forskning. Min ph.d. er derfor motivert ut fra sosiale, og ikke teknologiske mål.

Blant disse mål er også å sørge for at man ikke skal måtte oppgi mer data om seg selv enn strengt tatt nødvendig. Forløperteknologien relasjonsdatabaser (som fortsatt er svært vanlig) består av tabeller og databasene liker ikke at det er felter i tabellen uten noe i. Teknologien jeg jobbet med tar et oppgjør med dette og legger til rette for at man like greit skal jobbe med data med hull. I personvernforordningen GDPR prøvde EU å legge inn et prinsipp om “dataminimering”. Dataminimering fører til at man kommer til å få hull i dataene, men har blitt et av de mest ignorerte prinsippene i GDPR, ikke minst fordi maskinlæringsfolkene ikke liker “hull i tensorene”. De problematiserer voldsomt rundt det og påstår gjerne at “teknologer ikke liker dataminimering” og at det er “bare sånn teknologien er”. Ikke hør på dem, de som sier sånt forsvarer bare et teknologisk hegemoni som er skapt av nøyaktig dem som ødela sosiale medier.

Men la meg bli litt lystigere en kort stund: Min karriere tok en veldig spennende vending da jeg fikk vite om at “noen folk i Boston” drev med en startup rundt Solid, et prosjekt jeg allerede kjente ganske godt, faktisk var mye av det jeg gjorde helt fra da jeg oppdaget RDF relevant. Jeg ble første ansatte i Inrupt i juni 2018, og folkene bak var blant andre Tim Berners-Lee, som er kjent som han som fant opp Webben. Jeg hadde møtt ham flere ganger i årene før også. Det første halvannet året var Inrupt det mest stimulerende miljøet jeg har vært i i min karriere. Tim ble utropt til “Boldness in Business person of the year” av Financial Times, en artikkel som beskriver veldig godt hva vi trodde på. Min jobb beskrives der også, “å skrive ned ting på en veldig tydelig måte”. Jeg er fortsatt litt involvert i noen av disse dokumentene, det mest sentrale er protokollen som ligger under hele teknologien. Vi var tilbake til den tiden der alt kunne gjøres i offentligheten og folk kunne involvere seg, men med 20 års erfaring og ph.d. i feltet satt jeg nå på toppen av det hele. Det var en litt rar opplevelse. Medier og politikere er ekstremt opptatt av celebritet, det er bare celebriteter som blir spurt om å uttale seg, og som faktisk kan påvirke politikken. Med dette fikk jeg også litt av celebritetens lys på meg. Det resulterte blant annet i et intervju i Dagsavisen. Det er spesielt å se tilbake på nå, fordi jeg trodde på det jeg sa. Jeg hadde internalisert selskapets budskap. Jeg trodde virkelig at hvis vi ga folk tilbake kontrollen over egne data ville en revolusjon følge.

Det tror jeg ikke lenger. Jeg tror ikke på noen enkelttiltak lenger, det er ytterst komplekst, men det jeg er helt sikker på er at vi mangler samfunnsinstitusjoner for å takle det.

Det kom inn et lag med mellomledere i selskapet, og de hadde helt andre ideer om åpenhet. For dem var det kun et skalkeskjul for å sette agenda selv og styre teknologiutviklingen helt og holdent på selskapets premisser. De diskusjonene som vi hadde hatt åpent ble flyttet inn bak lukkede dører. Det var ingenting nytt og ingen virkelig innovasjon i dette, det handlet bare om makt. Bisart nok ble forretningsmodellen å selge en server, mens min jobb, å skrive klart og tydelig hvordan ting skal fungere vil gjøre det enkelt å lage en sånn. Hvis jeg gjorde jobben min bra ville f.eks. Amazon enkelt utkonkurrere min arbeidsgiver. Dermed ble det sånn at min egen arbeidsgiver prøvde å underminere jobben jeg gjorde på alle mulige måter for å bedre sin egen konkurransesituasjon, samtidig med at de kommuniserte utad at de var så åpne. Commonswashing kalles det. Med tiden har ideen om at enkeltpersoner skal kontrollere sine egne data egentlig forsvunnet, forsøkene på å balansere teknologiselskapenes makt og desentralisering likeså.

Det som kunne ha reddet situasjonen der og da var en ny type samfunnsinstitusjon som kunne ha gått inn direkte med utviklingsressurser i økosystemet, da kunne vi ha balansert makten direkte ved å ha implementasjonskapasitet, vi kunne gjort det helt klart at lukkede strategier ikke ville tolereres og vi ville visst når det skjer. Politikerne er forståelig nok redd for å gjenta Quaero-fiaskoen, men den angsten bør ikke stoppe nye institusjoner satt opp som et selskap i reell konkurranse (man bør heller være skeptisk til ting som European Data Spaces, som er satt opp mye likere Quaero-konsortiet). Nøkkelen er å skape reelle økosystemer, ikke å etablere konkurrerende plattformer. Det vi først og fremst mangler er en tilstrekkelig forståelse for hvordan økosystemene bør fungere, men det hjelper ikke at ingen har mulighet til å prøve å skape dem.

Så lenge vi ikke har dette klart vil ikke innføringen av AI gå noe bedre. Det vi tenker på som AI i dag er et ektefødt barn av overvåkningsøkonomien og ekstraktivismen. Her er det maskiner som henter ut verdier av andres arbeid. Nå må vi ikke falle i fella med sentralisering av makt igjen, fordi det vil kun styrke de samme kreftene, og jeg er redd det er dit vi er på vei.

Men når det gjelder AI, så er det mulig jeg bare er i punkt 3 igjen. Mitt felt var nemlig i utkanten av AI-feltet, men for å forstå det litt bedre må vi tilbake til en rekke bøker av Hubert Dreyfus på 60 og 70-tallet, der han kritiserte en form for AI som antok at vi kunne ha symboler om alt og at vi kunne manipulere disse symbolene for å lage kunstig intelligens. Dagens maskinlæring har til en viss grad frigjort seg fra disse antakelsene mens min retning tenkte mer “greit nok, Dreyfus hadde mye rett men hvilke nyttige ting kan vi likevel gjøre hvis vi bare styrker menneskeheten slik at alle kan bidra”. Jeg for min del har aldri hatt kunstig intelligens som mål (hva er intelligens anyway?), men jeg tror vi kunne gjort mye bra på denne måten med en veldig liten brøkdel av ressursforbruket som den galskapen av AI krever i dag. Jeg tror heller ikke det ressursforbruket kommer til å være greit nok om 10 år. Jeg føler at vi har lagt ned et forskningsfelt basert på samhandlingen mellom menneske og maskin, for heller å kaste enorme mengder av jordas energi- og mineralressurser på problemet i stedet, med lite ide om hva vi faktisk vil få ut av det.

Så, hvor står vi nå? Jeg leste en gang en diskusjon (husker ikke hvor) rundt de amerikanske tenkerne som la grunnlaget for USA, og om kontrasten mellom deres tanker om likhet mellom mennesker og viktigheten av frihet, samtidig som slaveriet var påtakelig fraværende fra diskusjonen. De manglet tilsynelatende kreativitet nok til å se for seg at samfunnet kunne utvikle seg uten slaveri. Man ga slavene mat så de kunne bruke 100 watt til å opprettholde livet og dermed kunne man ekstrahere enda 100 watt arbeid. Slaveriet måtte oppgis på moralske kvaler lenge før man faktisk hadde en erstatning, men den industrielle revolusjon kom med sine maskiner og vevstoler og dampmaskiner som kunne gi langt høyere effekt. Det var mye som gikk galt i den industrielle revolusjon også, men det ga løsninger som tenkerne 100 år tidligere ikke kunne forestille seg.

Jeg føler at samfunnet er i en liknende kreativitetskrise i dag. Vi klarer ikke å se for oss et samfunn uten Big Tech. Vi klarer ikke se for oss et lavkarbonsamfunn heller. Og vi våger oss ikke utpå uten å ha alternativene klart og tydelig på plass. Men fordi vi kollektivt mangler forestillingsevnen, så prøver vi heller ikke. Dystopiene er så lett å skrive, men denne gangen ønsker jeg ikke å skrive om dem, heller peke på at jeg tidligere har skrevet om hva vi bør få til.

Når Sagan påpekte at kunnskapen sitter hos de få skulle jeg ønske at jeg kunne si at det ikke er riktig. De få som innehar denne kunnskapen bruker gjerne dette til å påstå at de har en legitim makt, deres kunnskap gir dem denne makten. Dette er en ideologi jeg tar avstand fra på det sterkeste, det er nemlig den som er årsaken til mange av våre problemer. Men det er riktig at kunnskapen sitter hos de få, det er ikke til å komme unna, og det absolutt mest kritiske vi må gjøre er å sørge for at dette ikke lenger er sant.

Problemet er tildels denne ideologien, men også helt vanlig business strategy. Man har et rammeverk som heter VRIN/O og der bør man se om man kan ha noe som er sjeldent og ikke så lett å imitere. Det er åpenbart at programvareselskaper er kunnskapsbedrifter, og det betyr at man selvfølgelig søker å ha eksklusiv kunnskap. Og dermed havner kunnskapen helt naturlig hos de få. Det er ingen stor konspirasjon bak det, ingen reinspikka ondskap. Bare helt vanlig business strategy. Men når det betyr at kunnskapen om teknologi som skaper normer i samfunnet er i en bedrifts eksklusive eie, så går det galt. Da må samfunnet finne en annen modell.

Og det er nettopp den modellen jeg prøver å skrive om både her, i kronikker og på Normative Technologies. Og det er her alle trådene egentlig bindes sammen. Selv om vi har vært ganske gode til å lage meritokratiske styringsmodeller for fri programvare, så har vi aldri klart å lage styringsmodeller som faktisk gir en demokratisk forankring. Så her slutter altså historien, for jeg er sikker på at det er slik vi må finne ut av for framtiden, både for å sikre politisk styring med normdannelse og fordi vi må få kunnskapen ut av hendene til de få. Det at Ostrom viste hvordan vi kan lage styringsmodeller gjør at vi i framtiden må snakke om Digital Commons.

Vi blir ikke klare for å håndtere manipulasjon

Desinformasjonen vi får mot oss bryr seg ofte ikke om sannhet. Derfor er vi ikke forberedt på følgende av generativ KI og det ser veldig dårlig ut nå. Når formålet med desinformasjon er å ødelegge vår evne til å skille sannhet fra løgn, står vi langt mer forsvarsløse enn det KI-ekspertene forteller oss og de som mener de har løsninger, har sannsynligvis ikke forstått problemet.

Jeg merket det allerede i 1996, da jeg startet hjemmesidene til foreningen Skepsis: Gal informasjon spredte seg langt raskere enn det noen klarte å møte. Informasjon som appellerte til sterke følelser spredte seg raskest. Det handlet aldri om å nå ut til folk med riktig informasjon, det handlet om å nå inn i lukkede sinn, sinn som var lukket fordi de hadde en fortelling i hodet. Men jeg jobbet ikke så mye mer med det da, tok etterhvert ph.d. i informatikk i utkanten av KI-feltet og har jobbet mest i norsk og internasjonal IT-industri. I det siste har jeg jobbet med å etablere andre styringsformer for teknologiutvikling. I den forbindelse har jeg arbeidet litt med informasjonsforurensning inn mot FN-systemet.

Flood the zone with shit

Donald Trumps tidligere sjefstrateg Steve Bannon har forklart at hans strategi er å “flood the zone with shit”. Altså, målet er ikke å overtale noen ved å påpeke fakta, men å sørge for at folk ikke klarer å skille sannhet fra løgn. Men Bannon var slett ikke den som fant på strategien, dette gjorde Putin før ham, og Stalin før ham igjen.

Filosofen Harry Frankfurt forklarte i sin bok “On Bullshit” at bullshit er utsagn der avsenderen ikke bryr seg om utsagnet er sant eller usant. Generativ KI er nettopp dette: Bullshit-maskiner. Det er bare ord eller bilder satt sammen med en sannsynlighet for at de hører sammen uten en tanke for sannhet. Generativ KI passer som perfekt i hendene på aktører som ikke bryr seg om sannhet fordi teknologien driver prisen på bullshit mot null.

Når Inga Strümke uttaler til NRK at “Hvis vi blir skeptisk til troverdigheten i hva vi ser, så er det bare sunt.” så er det en alvorlig misforståelse. Dette er ikke sunn skepsis, dette er en nihilistisk skeptisisme som ødelegger vårt felles grunnlag for å avgjøre hva som er sant. Dette er kognitiv krigføring.

Det handler om fortellinger

Ekstremismeforskeren Ajit Maan argumenterer for at problemet ikke er desinformasjonen i seg selv, men at informasjon må passe inn i en fortelling for å gjøre inntrykk, og desinformasjonen er farlig fordi den passer inn i en fortelling man allerede har om seg selv.

Når Sølve Kuraas Karlsen forteller at vi skal være sammen med mennesker som spør hvor informasjonen kommer fra, og selv spørre etter kilder, så tar det ikke inn over seg betydningen av fortellinger for mennesker.

Nettverk av bullshit

Men det blir enda verre når han snakker om å bruke flere kilder. Snart vil generativ KI lage store nettverk av bullshit som peker på hverandre, for å gi inntrykk av et stort system av fakta.

Veien til nettverket er brolagt med personlige data. Med data fra sosiale medier og annonsesystemer vil systemet lage fortellinger som er tilpasset den enkeltes fortellinger. Karlsens utrustning vil være fullstendig ineffektiv.

Systemene er sikkert under utvikling

Etter at Libya falt sammen har en håndfull oljebaroner sett seg best tjent med at det ikke blir noen effektiv statsdannelse i landet. De har nok penger og bruker dem på å utvikle systemer for å spre bullshit i samfunnet. Libya kan bli en viktig leverandør av slik teknologi til autokrater og personer som vil brenne institusjonene. Vi må regne med at store penger brukes på dette mange steder i verden.

Sannsynligvis blir disse våpnene nå opplært til å komme seg rundt tek-gigantenes systemer for å detektere desinformasjon. Jeg var blant dem som fikk se en Lego-svindel på Facebook. Da jeg begynte å undersøke mer rundt svindelen fant jeg et stort et nettverk av flere hundre falske kontoer. Hver av de falske kontoene så ut til å ha en KI-generert falsk livshistorie og falske bilder. Dette handler om utvikling av våpen, ikke en simpel svindel.

Industriens dominans må brytes

Som teknolog har jeg lenge innsett at vi ikke har noen teknologi som kan hjelpe med dette på kort sikt. Jurister og medievitere må også innse at lov og “media literacy” ikke vil fare stort bedre. Det skjer en kollaps av vårt felles kunnskapsgrunnlag og offentlige sfære akkurat nå. I en verden med atommakter i krig, og der klimaendringer er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget for mange mennesker kan dette få katastrofale konsekvenser.

Vi har ikke makt til å styre teknologiutviklingen i dag, og vi må skaffe oss det, samtidig som vi gjør det aller første steget: Ingen må ha kontroll over dataene som kan brukes til å målrette fortellinger mot personer. Det er den aller farligste delen. Vi kan gjøre det ved å opprette tverrfaglige samfunnsinstitusjoner som utvikler teknologi med et demokratisk mandat. Og ikke gi opp håpet.

Meg og oss i cyberspace

At individet står svakt i dagens teknologiske landskap har blitt åpenbart. At noen få teknologigiganter har fått enormt med makt som berører nesten alle samfunnsområder blir også påpekt omtrent hver uke i kronikker som også viser at denne situasjonen er meget skadelig. De færreste tar imidlertid inn over seg at denne sosioteknologiske utviklingen har skjedd på grunn av teknologi som er skapt av mennesker, og at alternativer til dette kan skapes av mennesker med andre insentiver og andre muligheter. Jeg har ikke tenkt å akseptere situasjonen som den er, men samfunnet trenger en ny forståelse for hvordan teknologiutviklingen kan påvirkes.

Noe av det viktigste å løse opp tidlig er forholdet mellom individet og det kollektive. Vi som har jobbet med dette lenge har vært klar over spenningen mellom individets rettigheter og behovet for å bruke data om individet for å oppnå kollektive goder, men COVID-19 og den mislykkede «Smittestopp»-appen har brakt et eksempel på dette opp i offentligheten. For selv om jeg gjerne står på for individets rettigheter, så er det også åpenbart at data sjelden er særlig nyttig for ett individ alene, det er best både for individet og samfunnet at data deles på en fornuftig måte, og data er grunnlaget for det meste som skjer på nett. Både legalt og teknologisk er dagens situasjon så primitiv at individets rettigheter stadig er i konflikt med det kollektive, noe en mer prinsipiell tilnærming må og vil løse opp i.

Disse to problemstillingene, teknologigantenes makt og spenningen mellom individets rettigheter og kollektive goder, må løses sammen fordi de i virkeligheten er to sider av samme sak. Det er viktig å presisere dette fordi jeg har sett mange tilfeller at man snakker forbi hverandre, spesielt kommer det mange påstander om at hvis man ukritisk deler data med teknologigigantene, så kan man vel også dele data med norske myndigheter.

Situasjonen er at med den maktkonsentrasjonen som er, så står de aller fleste bedrifter i et avhengighetsforhold til et selskap høyere opp i næringskjeden, og har svært få muligheter utenfor de forretningsområder de prioriterer. Som sluttbrukere står vi også et sterkt avhengighetsforhold, hvis jeg ikke bruker Facebook kommer ikke min barn på treninger eller i bursdager. Folk flest er helt klar over at de er fritt vilt i dette samfunnet, men de har svært begrensede muligheter, og dette truer tillitsamfunnet. Jeg anerkjenner også de problemer som er beskrevet i de ukentlige kronikkene som kommer, det er problemer av legal, sosial, økonomisk og teknologisk art som er alvorlige. Forskningen og til dels nye industrielle retninger har begynt å løse opp i de teknologiske problemene, da sentraliserte systemer har vært en vesentlig driver for å konsentrere makt, men det er fortsatt langt vanskeligere og dyrere å lage desentraliserte systemer. Siden problemene er så mangeartede vil teknologiutvikling kun spille en liten rolle, men den rollen er likevel viktig, da folk har reelle problemer som teknologien løser for dem, selv om den løser det på en måte som i det større bildet er til ugunst for både dem og samfunnet.

Det er i dette bildet man må forstå at vi insisterer på individets rettigheter: De er viktige som en motvekt til de sterke avhengighetsforhold som dagens digitale samfunn er bygget på. Slik vårt demokrati sikrer individets rettigheter som en forutsetning for individets deltakelse i tillitsamfunnet, slik vil det digitale tillitsamfunnet måtte bygges med rettigheter for individet. Som konsekvens av dette arbeidet vil også befolkningen bli mindre avhengig av teknologigigantene, og som konsekvens av det vil næringslivet også få større muligheter til å skape. Å sikre individets rettigheter innenfor er således en forutsetning for å løse kollektive utfordringer.

Vi må gå en lang og vanskelig vei for å komme dit, det krever tverrfaglig innsats over tiår. Det begynner med å innse at det er mange måter å lage normer på, teknologisk utvikling er en av dem. Det er svært få programvareutviklere som per i dag skaper nye normer, men de som gjør det har mye makt. Teknologigigantene ruller ut normsettende programvare hver uke. Per i dag er det nesten ingen teknologer som har mulighet til å jobbe normativt uten et profittmotiv som er diktert av dagens markedsrealiteter. Det er helt nødvendig å etablere tverrfaglige miljøer som kan utvikle teknologi innenfor et demokratisk mandat som kan ha normativ effekt på det sosioteknologiske landskapet i verden. Demokratiet må derfor slutte å tenke på at lovregulering er den viktigste eller eneste måten å skape normer på, det er nettopp en slik tanke som har ført oss ut i det uføret vi nå er i.

Det er mange i teknologiske miljøer som ser problemene og jobber med det, men hvis demokratiet ønsker å ha en hånd på rattet denne gangen så er sjansen her og nå.

Mer om å erstatte Facebook

Jeg har nettopp fått inn en kronikk i Dagbladet om å skape et åpent, desentralisert alternativ til Facebook og andre sosiale medier. Min oppfattning er at dette må til for å blant annet løse problemet med “kommersiell sensur”, slik Facebook sin sletting av bildet Tom Egeland la ut og senere sensurerte hans kritikk er et eksempel på. Dette ble naturlig nok tatt ille opp her i landet, og godt er det, men spørsmålene som følger av episoden er større enn de som har blitt besvart ved at Facebook tok til vettet. Om ikke kronikken min var lang nok for deg, så følger jeg opp med flere meninger rundt temaet.

Jeg mener det er to svært sentrale problemstillinger, og en hel haug med underproblemer under disse.

Den ene problemstillingen handler om Facebook (og andre) faktisk har et ansvar for å publisere bildet på sin plattform. Dette er ikke noe enkelt spørsmål, for selv om jeg stiller meg bak mesteparten av landet og statsministeren i presset mot Facebook til å publisere bildet, så gjør jeg det mest fordi Facebook har mye makt. For mye makt, og denne makten må balanseres. Jeg hadde heller sett en annen løsning. Jeg ønsker meg en dypere debatt om man faktisk bør ha en plikt til å publisere andres materiale, ikke bare sett i lyset av dagens publikasjonskanaler og teknologi,  men også sett i lyset av teknologiske muligheter.

Jeg prøvde egentlig å begynne å snakke om dette for ca. 20 år siden. Hvis jeg husker riktig, var det Europarådet som begynte å snakke om å innføre en tilsvarsrett i digitale medier, etter modell av trykte medier. En tilsvarsrett er at man kan få publisert et svar på et angrep på en, mao.  innholder begrepet forenklet sagt at man må publisere andres materiale. Det er definitivt en god ting for en offentlig debatt, man har behov for å kunne forsvare seg, oppklare misforståelser osv. Likevel var jeg skeptisk, av en kortsiktig grunn og en langsiktig: Den kortsiktige var at kommentarsystemene var dårlig utbygd i veldig mange av de små organisasjonene som drev webben framover, og det trenges en betydelig innsats for å få det. En plikt til å publisere tilsvar var en mulighet til å overbelaste publikasjonsprosessen for små organisasjoner. Det problemet har vi ikke lenger. Den andre grunnen var at i praksis er tilsvarsretten selvsagt sterkt begrenset, det er redaktøren som må ta en vanskelig avgjørelse. Selv om jeg strevde med kommentarsystemene mine der og da, var det ikke vanskelig å se en vei framover, vi trengte bare litt tid til å skape det som trengtes. Derfor, mente jeg og mener fortsatt, at vi kunne erstatte en svært begrenset tilsvarsrett med en nær absolutt tilsvarsmulighet. Vi kunne altså skape, ved hjelp av teknologien, noe som var mye bedre. Og at det er kanskje bedre å sette av noen midler til å skape enn å skrive betenkninger i det vide og det brede…

Problemet med Facebook som overredaktør, som har store følger for både ytringsfriheten og for media sin mulighet til å følge opp sitt samfunnsmandat, både med hensyn til hva de kan få distribuert og de økonomiske rammene, oppstår fordi Facebook har fått en svært sentral rolle. Det var ingen overraskelse at det skulle bli slik, vi så allerede for 20 år siden at sosiale medier ville bli en viktig distribusjonskanal, sannsynligvis den viktigste. Problemet var at alle ville sentralisere de sosiale nettverkene og alle prøvde å bli Facebook. Facebook vant og derfor er vi nå i den situasjonen at store deler av distribusjonen skal igjennom ett selskap som skal ha en standard for hva som kan publiseres. Hadde de sosiale nettverkene vært desentralisert, slik at det ikke var en aktør, men mange aktører med forskjellige standarder, hadde ikke dette problemet oppstått. Kanskje det er mulig å sentralisere de sosiale nettverkene uten å få disse problemene vi nå ser, men jeg vet ikke hvordan det kan gjøres i praksis.

Mitt åpenbare forslag er å desentralisere de sosiale nettverkene, slik at mange aktører er involvert. Webben er slik at hvem som helst kan koble en datamaskin til Internett og publisere, bare begrenset av den lokale nett-tilbyderen sine regler og lovene på stedet, og i Norge reflekterer de vår forståelse av ytringsfrihet. Webben kan utvides til å takle sosiale nettverkene helt fint. En liten, men viktig bit av det som skal til ble lagt ut i år 2000: FOAF, eller Friend of a Friend. Senere fikk vi flere muligheter til å representere sosiale data i Semantically Interlinked Online Communities (SIOC). Nå fikk vi aldri løftet dette opp fra nerdenivå, kjøret mot sentraliserte sosiale nettverk var så sterkt at det ble vanskelig for en liten gruppe nerder å gjøre det. Vi trenger et bredere samfunnsengasjement for å gjøre det. Jeg håper at den siste tidens debatt har gitt oss dette samfunnsengasjementet.

Vi nerder har nemlig hatt dette problemet opp lenge. Wikipedia har en lang liste av forsøk. Vi har dessverre ikke fått løftet det opp til å synes som et samfunnsproblemet, selv om det helt åpenbart er et samfunnsproblem. Media har etter min mening et stort ansvar fordi de er en del av problemet, ved å søke å holde kontrollen over distribusjonen istedetfor å sørge for at man kan bære en pengestrøm over desentraliserte nettverk. Man burde innsett for lenge siden at de sosiale nettverkene skulle bli så kraftige at det ikke nyttet.

Samtidig sitter media på nøkkelen til å løse problemet, de må bli med å utvikle desentraliserte sosiale nettverk.

Mens jeg er ganske overbevist om at desentraliserte sosiale nettverk er meget viktig, kanskje nødvendig, for å løse mange av samfunnsproblemene som oppstår med f.eks. Facebook, er jeg mer i tvil om andre aspekter ved å løse problemene. Som nevnt i Dagblad-kronikken har Facebook vunnet fordi det er nyttig og å forsøke å lage noe basert kun på idealer som ikke klarer å konkurrere på nytte er en håpløs tilnærming. Et alternativ må være like nyttig, sett fra brukernes perspektiv, og må også gi noe mer.  Det er altså ikke bare-bare å kaste penger etter et alternativ, og dermed tro at folk skal ta ibruk systemet, selv om det synes bedre sett fra noens idealer av verden.

Jeg er generelt skeptisk til at det offentlige skal komme inn og skape et idealistisk system, noe som jeg innrømmer er et paradoks utifra det jeg tidligere har skrevet. Jeg har ingen enkel oppskrift. Når det gjelder forskning mener jeg det er ganske klart at man bør ha sterk, offentlig finansiering, og det finnes forskningsproblemstillinger knyttet til problemene vi diskuterer her som bør undersøkes og som har en del relevant litteratur bak seg. Likevel synes det meg ganske snodig at man roper på flere regler og faktisk legger ganske store ressurser i å skrive disse reglene, selv om reglene ofte er særdeles sneversynte, som tilsvarsretten over. Da synes det meg mer fornuftig å bruke midlene til å forsøke å skape en bredere teknologisk løsning på teknologiske problemer, gjerne i samspill med bedre regler når de teknologiske mulighetene er bedre forstått av flere aktører i samfunnet.

Spesielt gjelder dette der det er en uklar forretningsmodell for tjenester som er viktig for samfunnet, eller der forretningsmodellen er veletablert men til ugunst for befolkningen. Vi ser en “pay-by-privacy”-modell som har blitt svært utbredt, Facebook er et godt eksempel på dette. Dette er et tilfelle hvor jeg mener det vil være riktig å tenke på å finansiere et felles gode med fellesskapets midler.

Store, overordnede utviklingsprosjekter kan også ha stor suksess med offentlig finansiering, der det største eksempelet er Apollo-programmet som satte mennesket på månen. Videre er norsk elbil-politikk en suksess, delvis fordi man ikke fra politisk hold kom med for sterke føringer, man satte f.eks. ikke et tak på pris og dermed har man bidratt til en solid teknologidemonstrator i form av Tesla-bilene. Dette er to svært forskjellige eksempler: I Apollo-programmet trengte man ikke å lykkes i et marked, det er ikke noe stort marked for månelandinger. I tilfelle elbil er det derimot et svært vanskelig marked å komme inn i, og man må fra politisk hold være tilbakeholden med føringer, slik at produsenter som sitter tettes på markedet har muligheten til å forstå og tilpasse seg markedet.

I tilfellet sosiale medier/sosiale nettverk har vi også en situasjon der markedet er svært vanskelig å komme inn i, illustrert av de mange prosjektene som ikke har tatt av. Hvordan det offentlige bør investere i teknologiske løsninger for å løse samfunnsproblemene er ikke veldig klart for meg, men jeg håper man vil prøve å gjøre det. I tillegg ønsker jeg å utfordre mediene, ettersom de har så mye å vinne på å gjøre det og så mye å tape på å ikke gjøre det, samt at de faktisk fortsatt sitter i en posisjon der de kan hjelpe.

Hvis man skal se hvordan det offentlige bør hjelpe, kan man eventuelt ta utgangspunkt i spørsmålet om “hva bør befolkningen ha universell tilgang til?” Kanskje de bør ha en identitet? Hva med en mulighet til å publisere kommentarer, bare begrenset av norsk lov? Datadeling med formål å dele data med myndighetene (f.eks. selvangivelse)? Datadeling med formål å dele data med private aktører (f.eks. strøm og vannmålerdata)?

Som en mulig løsning har jeg valgt meg Crosscloud-prosjektet. Det er flere grunner til det: Det bygger tett på det eneste globale informasjonssystem som har fungert, nemlig Webben, det ledes av han som oppfant denne, Tim Berners-Lee. Det er også viktig å innse at Webben i seg selv dyttet overende store markedsaktører da den kom og at dette skjedde med små midler. Det fantes på den tiden en haug med lukkede nett folk ringte opp til med modemene sine. Med Webben tok Internett over for alle disse i løpet av et par år.  Det er lurt å låne øret til en som har gjort slikt en gang før. Crosscloud er også nettopp et slikt åpent desentralisert nettverk som vil løse mange av problemene vi har diskutert, og det har allerede en rekke forskere og utviklere i lønnet arbeid, selv om de jobber med andre problemstillinger enn media. Jeg kjenner også teknologien godt, og noe av min forskning er direkte relevant.

Jeg mener at det må være et langsiktig økonomisk potensiale bak en teknologi hvis den skal stå seg over lengre tid, og jeg er sikker på at Crosscloud-plattformen har potensiale for å bli en stor kommersiell suksess, men at profitten vil bli distribuert over et mye større antall aktører. Det vil ikke være en stor aktør som Facebook, men det kommersielle potensialet er totalt minst like stort.

Det man har nytte av som bruker av Facebook er ikke særlig store greiene å lage. Facebook strever med enorme problemer delvis fordi de er så sentralisert, men de fleste av disse problemene er ikke av særlig interesse for brukerne, de handler om hvordan Facebook tjener penger: Å selge informasjon om oss. Et brukerorientert desentralisert system vil ikke nødvendigvis være så komplisert å lage. Vi har noen samfunnsproblemer å løse, og jeg er ikke den beste til å tenke forretninger, så jeg tenker først og fremst at det offentlige bør tenke hardt på hvilke deler av økosystemet som bør sees på som en rettighet, og så bør private kunne bygge opp rundt det for å tilby tjenester. Dessuten tror jeg plattformen trenger et enkelt men standardisert betalingssystem. Et sentralisert system kontrollert av en aktør, som f.eks. Vipps, vil etterhvert treffe på samme typen problemer, foruten at jeg mener man må tenke globalt fra dag 1. For å være nyttig må plattformen behandle innhold fra alle mulige aktører. Nasjonale løsninger er ikke interessant. Slik kan man begynne å bygge betydelig økonomisk aktivitet rundt det.

Til slutt vil jeg bemerke hvordan jeg så for meg sosiale medier for 20 år siden. Eller forresten, først må jeg peke på hvordan Douglas Adams oppsummerte det:

One of the most important things you learn from the internet is that there is no ‘them’ out there. It’s just an awful lot of ‘us’.

Sosiale nettverk skulle først og fremst handle om å overføre det som på engelsk kalles “social cohesion” (jeg vet egentlig ikke helt hva vi vil si på norsk) til nettet. Det som får folk til å returnere en mistet lommebok til sin eier selv om de vel kunne ha kommet unna med pengene, eller ta stor risiko for å redde en fremmed. Mulig det er naivt, men jeg mener det fortsatt er verdt å prøve.

Et desentralisert sosialt nettverk skaper en del utfordringer, det blir utvilsomt vanskeligere å få ting slettet slik Facebook kan med et tastetrykk. Likevel, ta eksempelet med hevnporno, som gjerne forekommer i nære relasjoner, altså kan det også være overlapp mellom de sosiale nettverkene til overgriper og offer, noe som igjen betyr at hvis venner av offeret gjenkjenner offeret kan man flagge at videre distribusjon ikke bør forekomme. Man kan også tenke seg algoritmer som sjekker om det finnes gjenkjennelige personer i filmer eller bilder og få de store distributørene til å bruke dette. Dermed kan man prøve å sørge for at videre distribusjon ikke skjer før alle gjenkjennelige personer er identifisert og gitt eksplisitt samtykke. Her har også reglene en viktig rolle å spille. Tilnærmingen er ikke vanntett og heller ikke autoritær, men den kan godt fungere bedre enn det vi har i dag.