I forbindelse med at Stortinget skal stemme over tilknytning til EUs energibyrå har det oppstått flere kampanjer mot dette. Jeg mener at utenlandskablene er meget viktig for å gjennomføre et grønt skifte i Europa, og selv om jeg ikke har noen mening om tilknytningen til EUs energibyrå, så vil jeg imøtegå kritikken av utenlandskablene.
En ting som er rart er at jeg ser veldig lite tilsvar til disse kampanjene, som jeg mener bygger på flere misforståelser. Det er mulig at de bare ikke trenger inn i min sosiale-medier-boble, men ettersom jeg er lidenskapelig opptatt av det grønne skiftet, og de som burde vite mye om dette ikke svarer, tenkte jeg at jeg fikk skrive litt. Jeg har ingen profesjonell interesse i dette overhodet, og egentlig bare det jeg vil betegne som grunnleggende kunnskap, men bare dette gjør at jeg mener mye av det som blir sagt er feil.
La meg først ta spørsmålet om det grønne skiftet: Det går nå veldig raskt, der fornybarandelen i tysk energimiks har doblet seg hvert 8. år. Mange andre land, deriblant Polen, befinner seg i eksponentiell vekst. God politikk kan akselere denne trenden, dårlig politikk kan forsinke den, men ikke stanse den. Verden kommer til å gå mot lavutslippssamfunn, spørsmålet er bare hvor lang tid det tar.
De to store bidragsyterne til fornybar energi i Europa er vind og sol. Problemet med vind og sol er at de kan ikke styres, og de er heller ikke stabile, de fluktuerer ganske mye. Hvis man skal ha tilstrekkelig forsyningssikkerhet må man derfor bygge ut en helt utrolig overkapasitet. Må man det, vil det grønne skiftet ta flere tiår, kanskje vil man aldri komme fram. Problemet er videre at forbruket har en del store topper, og det gjør at man må dimensjonere etter forbrukstopper som nesten aldri skjer, og det er ekstremt dyrt.
Man kan også risikere å ha null fornybar energi tilgjengelig, fordi det var tåke og stille…
Samtidig kan man få topper, slik at man har mer kraft enn man trenger, det vil være en ekstrem sløsing om denne da ikke kan brukes eller lagres, og jo større overkapasitet man har, jo mer sløsing blir det.
For å unngå dette må man ha regulerbar kraft tilgjengelig, altså kraftkilder som man kan bestemme manuelt enten når man får en topp eller for å unngå en bunn. Det kan gjøres på flere måter. Hvis man ikke har regulerbar kraft tilgjengelig selv, kan overproduksjon eksporteres til noen som har det, slik at de ikke trenger å kjøre egne kraftverk, og man kan importere hvis man får topper som går over det man selv har kapasitet til, eller hvis man rett og slett får en bunn. Dette er en del av det man kaller systembærende ytelser.
En annen løsning er at man setter opp et energilager, slik at energien kan lagres. Det er alltid tap forbundet med den løsningen, men moderne batterier begynner å bli ganske gode. En annen løsning er at vannkraftverk pumper vannet tilbake opp i magasinet.
Problemet er at Europa per idag har lite slik regulerbar kraft. Italia har noen GW. Og de strever veldig, veldig med å få det til. Og så er faktum at vi har plenty. 75% prosent av vår kraft er regulerbar.
Dette er det største uløste problemet med det grønne skiftet, og så kommer organisasjoner som Industri Energi og Nei til EU og sier at “nei, vi gidder ikke. De får løse sine egne problemer. Vi vasser i kraft, men gidder ikke hjelpe til. Det er ikke vårt problem.” Klimaendringene er globale, alle må bidra til å løse problemet!
Jeg har prøvd å forstå argumentene som brukes. Arrester meg hvis jeg formulerer dem galt, men det høres for meg ut som det er noe slikt:
- Utenlandskabler vil føre til at det norske og det europeiske markedet
vil komme i balanse. - Strømprisene i det europeiske markedet vil være høyere enn det norske i overskuelig framtid.
Faktum er at ingen vet hvor lenge europeiske strømpriser vil være høyere enn norske. International Renewable Energy Agency (IRENA, som ikke må forveksles med International Energy Agency) har kommet med en rapport nå nylig om kostnadsutviklingen ved fornybare kilder. Jeg har ikke lest hele rapporten, men figur ES.1, viser at i løpet av svært få år vil kostnadene ved sol- og vindkraft være lavere enn fossile kilder. Dessuten er kostnadene ved vannkraft sånn røffli rett under fossil kraft. Altså vil våre kostnader være omtrent de samme som på kontinentet. Og da snakker vi 2020, altså før utenlandskablene vil være operative.
Når det først skjer at kostnadene blir de samme er det bare et tidsspørsmål før elektrisk kraft blir like billig i Europa som i Norge. Det kan gå veldig fort. En tysk dobling til, da snakker vi altså 2023, så har vi kommet et godt stykke. Som det stod i artikkelen over trenger danskene bare 280 MW, så har de kvittet seg med fossilavhengigheten. Det er et mellomstort norsk kraftverk og en lampettledning i den store sammenhengen. Og det mener altså noen at vi ikke skal bidra?
Dårlig politikk kan utsette det grønne skiftet. Dessverre stoppet både vind og sol opp i Tyskland i 2016, jeg har ikke sett 2017-tallene ennå, og dette var på grunn av dårlig politikk.
Problemet er at veldig mange land, som Norge, Polen og Estland, fører en svært dårlig klimapolitikk, og det er stort sett den samme begrunnelsen: Man er redd for industriarbeidsplasser i etablerte næringer, som kull, olje, gass, og kraftkrevende industri.
Dette er nokså grunnløst.
Det norske og europeiske kraftmarkedet vil ikke komme i balanse. Det setter fysikken en stopper for. Si at vi etterhvert har 2 GW utvekslingskapasitet med Tyskland, bare for å ta et tall som er rimelig greit. Tyskland har per idag 200 GW installert kapasitet. Så, våre anlegg kan altså ikke bidra med mer enn 1% av det Tyskland selv har å bruke. Det samme gjelder sånn røffli England. Min lille økonomiske sans forteller meg at for at markeder skal komme i balanse, må det være noe nær likevekt mellom tilbud og etterspørsel, altså må det tilbys nok billig norsk kraft på det tyske markedet slik at alle som etterspør billig kraft kan få det. Men, de har altså bare en bitteliten del av etterspørselen dekket av norsk, billig kraft.
Det finnes en fantastisk ressurs ved navn Electricity Map der man kan følge den faktiske energiutvekslingen mellom mange land og regioner i verden. Det finnes også priser og historiske data for en del steder. Da Industri Energi kom ut med en av sine kampanjer i slutten av januar, var det flere dager da vindkraftproduksjonen i Europa var så stor at Norge importerte store mengder billig og ren vindkraft fra Tyskland og Danmark. Ifølge propagandaen var det noe som liksom ikke skulle skje, men det skjer allerede.
At man skal kunne komme i balanse ved å strekke noen få kabler er en absurd påstand. Det illustreres også ved at vi i Norge har forskjellige regioner med forskjellig pris, hvis det hadde vært sant at kabler kunne balansere markedet så lett, så hadde vi i det minste sett det allerede i Norge. Vi har ganske godt med kabler. NVE har gjort en kraftmarkedsanalyse (jeg har ikke lest hele) der konklusjonen er en mulig økning på 2 øre/kWh. Det veldig lite, og det kan være riktig, men det kan også hende at fornybarutviklingen på kontinentet vil gå så fort at det vil bli like billig fortere.
Det som også er viktig er at de milliardene man ellers måtte investert i overkapasitet, kan brukes på andre tiltak. Det gjør kraften billigere på kontinentet, og man slipper å ta de miljøkostnader som også fornybar kraft har. Man reduserer risikoen fra at man står med store hull. Man kan altså kvitte seg med kraft for baselast og topper. Det gjør at man kan redusere installert kapasitet.
Så, hva er alternativet for Europa hvis vi ikke lar dem få kabler fra oss? Batterier, selvfølgelig. Batterier faller også veldig fort i pris, og det kan godt hende at de blir så billige at våre kabler ikke er konkurransedyktige lenger. Da vil det kanskje kunne være en dårlig investering for oss. Men det at tysk kraft ble for billig var kanskje ikke det kritikerne tenkte på?
Men akkurat nå er alternativet mest kull, men fordi man bedre kan regulere gasskraft, så er gasskraft det mest realistiske alternativet til norske kabler. Og hvor kommer denne gassen fra? Jepp. Norge.
Det ligger en hund begravet her. Det er påfallende at oljeministeren må nevne gass når han skriver om dette i VG. Industri Energi er også en forening for dem som jobb er i olje og gass. Og når Nei til EU bruker en kjent olje og gass-investor som sannhetsvitne for at det kommer til å gå dårlig med utenlandskabler burde det ljome i både bjeller og kirkeklokker. Dessuten er dem det gjelder, den industrien som visstnok er utrydningstruet, ikke bekymret.
Nå har jeg forsåvidt ingen formening om vi bør skrive under de avtaler som ligger på bordet, det er ikke mitt anliggende. Selvsagt innser jeg at all menneskelig aktivitet og energiproduksjon har miljøkonsekvenser. Kanskje må det strengere reguleringer til av effektkjøringer og sikring av minste vannstand i vassdrag. Men disse miljøkonsekvensene er ikke sterkt knyttet til utenlandskablene. At utenlandskablene er ekstremt viktig for Europas evne til å gjennomføre det grønne skiftet så raskt som mulig er ubestridelig.