Mer om å erstatte Facebook

Jeg har nettopp fått inn en kronikk i Dagbladet om å skape et åpent, desentralisert alternativ til Facebook og andre sosiale medier. Min oppfattning er at dette må til for å blant annet løse problemet med “kommersiell sensur”, slik Facebook sin sletting av bildet Tom Egeland la ut og senere sensurerte hans kritikk er et eksempel på. Dette ble naturlig nok tatt ille opp her i landet, og godt er det, men spørsmålene som følger av episoden er større enn de som har blitt besvart ved at Facebook tok til vettet. Om ikke kronikken min var lang nok for deg, så følger jeg opp med flere meninger rundt temaet.

Jeg mener det er to svært sentrale problemstillinger, og en hel haug med underproblemer under disse.

Den ene problemstillingen handler om Facebook (og andre) faktisk har et ansvar for å publisere bildet på sin plattform. Dette er ikke noe enkelt spørsmål, for selv om jeg stiller meg bak mesteparten av landet og statsministeren i presset mot Facebook til å publisere bildet, så gjør jeg det mest fordi Facebook har mye makt. For mye makt, og denne makten må balanseres. Jeg hadde heller sett en annen løsning. Jeg ønsker meg en dypere debatt om man faktisk bør ha en plikt til å publisere andres materiale, ikke bare sett i lyset av dagens publikasjonskanaler og teknologi,  men også sett i lyset av teknologiske muligheter.

Jeg prøvde egentlig å begynne å snakke om dette for ca. 20 år siden. Hvis jeg husker riktig, var det Europarådet som begynte å snakke om å innføre en tilsvarsrett i digitale medier, etter modell av trykte medier. En tilsvarsrett er at man kan få publisert et svar på et angrep på en, mao.  innholder begrepet forenklet sagt at man må publisere andres materiale. Det er definitivt en god ting for en offentlig debatt, man har behov for å kunne forsvare seg, oppklare misforståelser osv. Likevel var jeg skeptisk, av en kortsiktig grunn og en langsiktig: Den kortsiktige var at kommentarsystemene var dårlig utbygd i veldig mange av de små organisasjonene som drev webben framover, og det trenges en betydelig innsats for å få det. En plikt til å publisere tilsvar var en mulighet til å overbelaste publikasjonsprosessen for små organisasjoner. Det problemet har vi ikke lenger. Den andre grunnen var at i praksis er tilsvarsretten selvsagt sterkt begrenset, det er redaktøren som må ta en vanskelig avgjørelse. Selv om jeg strevde med kommentarsystemene mine der og da, var det ikke vanskelig å se en vei framover, vi trengte bare litt tid til å skape det som trengtes. Derfor, mente jeg og mener fortsatt, at vi kunne erstatte en svært begrenset tilsvarsrett med en nær absolutt tilsvarsmulighet. Vi kunne altså skape, ved hjelp av teknologien, noe som var mye bedre. Og at det er kanskje bedre å sette av noen midler til å skape enn å skrive betenkninger i det vide og det brede…

Problemet med Facebook som overredaktør, som har store følger for både ytringsfriheten og for media sin mulighet til å følge opp sitt samfunnsmandat, både med hensyn til hva de kan få distribuert og de økonomiske rammene, oppstår fordi Facebook har fått en svært sentral rolle. Det var ingen overraskelse at det skulle bli slik, vi så allerede for 20 år siden at sosiale medier ville bli en viktig distribusjonskanal, sannsynligvis den viktigste. Problemet var at alle ville sentralisere de sosiale nettverkene og alle prøvde å bli Facebook. Facebook vant og derfor er vi nå i den situasjonen at store deler av distribusjonen skal igjennom ett selskap som skal ha en standard for hva som kan publiseres. Hadde de sosiale nettverkene vært desentralisert, slik at det ikke var en aktør, men mange aktører med forskjellige standarder, hadde ikke dette problemet oppstått. Kanskje det er mulig å sentralisere de sosiale nettverkene uten å få disse problemene vi nå ser, men jeg vet ikke hvordan det kan gjøres i praksis.

Mitt åpenbare forslag er å desentralisere de sosiale nettverkene, slik at mange aktører er involvert. Webben er slik at hvem som helst kan koble en datamaskin til Internett og publisere, bare begrenset av den lokale nett-tilbyderen sine regler og lovene på stedet, og i Norge reflekterer de vår forståelse av ytringsfrihet. Webben kan utvides til å takle sosiale nettverkene helt fint. En liten, men viktig bit av det som skal til ble lagt ut i år 2000: FOAF, eller Friend of a Friend. Senere fikk vi flere muligheter til å representere sosiale data i Semantically Interlinked Online Communities (SIOC). Nå fikk vi aldri løftet dette opp fra nerdenivå, kjøret mot sentraliserte sosiale nettverk var så sterkt at det ble vanskelig for en liten gruppe nerder å gjøre det. Vi trenger et bredere samfunnsengasjement for å gjøre det. Jeg håper at den siste tidens debatt har gitt oss dette samfunnsengasjementet.

Vi nerder har nemlig hatt dette problemet opp lenge. Wikipedia har en lang liste av forsøk. Vi har dessverre ikke fått løftet det opp til å synes som et samfunnsproblemet, selv om det helt åpenbart er et samfunnsproblem. Media har etter min mening et stort ansvar fordi de er en del av problemet, ved å søke å holde kontrollen over distribusjonen istedetfor å sørge for at man kan bære en pengestrøm over desentraliserte nettverk. Man burde innsett for lenge siden at de sosiale nettverkene skulle bli så kraftige at det ikke nyttet.

Samtidig sitter media på nøkkelen til å løse problemet, de må bli med å utvikle desentraliserte sosiale nettverk.

Mens jeg er ganske overbevist om at desentraliserte sosiale nettverk er meget viktig, kanskje nødvendig, for å løse mange av samfunnsproblemene som oppstår med f.eks. Facebook, er jeg mer i tvil om andre aspekter ved å løse problemene. Som nevnt i Dagblad-kronikken har Facebook vunnet fordi det er nyttig og å forsøke å lage noe basert kun på idealer som ikke klarer å konkurrere på nytte er en håpløs tilnærming. Et alternativ må være like nyttig, sett fra brukernes perspektiv, og må også gi noe mer.  Det er altså ikke bare-bare å kaste penger etter et alternativ, og dermed tro at folk skal ta ibruk systemet, selv om det synes bedre sett fra noens idealer av verden.

Jeg er generelt skeptisk til at det offentlige skal komme inn og skape et idealistisk system, noe som jeg innrømmer er et paradoks utifra det jeg tidligere har skrevet. Jeg har ingen enkel oppskrift. Når det gjelder forskning mener jeg det er ganske klart at man bør ha sterk, offentlig finansiering, og det finnes forskningsproblemstillinger knyttet til problemene vi diskuterer her som bør undersøkes og som har en del relevant litteratur bak seg. Likevel synes det meg ganske snodig at man roper på flere regler og faktisk legger ganske store ressurser i å skrive disse reglene, selv om reglene ofte er særdeles sneversynte, som tilsvarsretten over. Da synes det meg mer fornuftig å bruke midlene til å forsøke å skape en bredere teknologisk løsning på teknologiske problemer, gjerne i samspill med bedre regler når de teknologiske mulighetene er bedre forstått av flere aktører i samfunnet.

Spesielt gjelder dette der det er en uklar forretningsmodell for tjenester som er viktig for samfunnet, eller der forretningsmodellen er veletablert men til ugunst for befolkningen. Vi ser en “pay-by-privacy”-modell som har blitt svært utbredt, Facebook er et godt eksempel på dette. Dette er et tilfelle hvor jeg mener det vil være riktig å tenke på å finansiere et felles gode med fellesskapets midler.

Store, overordnede utviklingsprosjekter kan også ha stor suksess med offentlig finansiering, der det største eksempelet er Apollo-programmet som satte mennesket på månen. Videre er norsk elbil-politikk en suksess, delvis fordi man ikke fra politisk hold kom med for sterke føringer, man satte f.eks. ikke et tak på pris og dermed har man bidratt til en solid teknologidemonstrator i form av Tesla-bilene. Dette er to svært forskjellige eksempler: I Apollo-programmet trengte man ikke å lykkes i et marked, det er ikke noe stort marked for månelandinger. I tilfelle elbil er det derimot et svært vanskelig marked å komme inn i, og man må fra politisk hold være tilbakeholden med føringer, slik at produsenter som sitter tettes på markedet har muligheten til å forstå og tilpasse seg markedet.

I tilfellet sosiale medier/sosiale nettverk har vi også en situasjon der markedet er svært vanskelig å komme inn i, illustrert av de mange prosjektene som ikke har tatt av. Hvordan det offentlige bør investere i teknologiske løsninger for å løse samfunnsproblemene er ikke veldig klart for meg, men jeg håper man vil prøve å gjøre det. I tillegg ønsker jeg å utfordre mediene, ettersom de har så mye å vinne på å gjøre det og så mye å tape på å ikke gjøre det, samt at de faktisk fortsatt sitter i en posisjon der de kan hjelpe.

Hvis man skal se hvordan det offentlige bør hjelpe, kan man eventuelt ta utgangspunkt i spørsmålet om “hva bør befolkningen ha universell tilgang til?” Kanskje de bør ha en identitet? Hva med en mulighet til å publisere kommentarer, bare begrenset av norsk lov? Datadeling med formål å dele data med myndighetene (f.eks. selvangivelse)? Datadeling med formål å dele data med private aktører (f.eks. strøm og vannmålerdata)?

Som en mulig løsning har jeg valgt meg Crosscloud-prosjektet. Det er flere grunner til det: Det bygger tett på det eneste globale informasjonssystem som har fungert, nemlig Webben, det ledes av han som oppfant denne, Tim Berners-Lee. Det er også viktig å innse at Webben i seg selv dyttet overende store markedsaktører da den kom og at dette skjedde med små midler. Det fantes på den tiden en haug med lukkede nett folk ringte opp til med modemene sine. Med Webben tok Internett over for alle disse i løpet av et par år.  Det er lurt å låne øret til en som har gjort slikt en gang før. Crosscloud er også nettopp et slikt åpent desentralisert nettverk som vil løse mange av problemene vi har diskutert, og det har allerede en rekke forskere og utviklere i lønnet arbeid, selv om de jobber med andre problemstillinger enn media. Jeg kjenner også teknologien godt, og noe av min forskning er direkte relevant.

Jeg mener at det må være et langsiktig økonomisk potensiale bak en teknologi hvis den skal stå seg over lengre tid, og jeg er sikker på at Crosscloud-plattformen har potensiale for å bli en stor kommersiell suksess, men at profitten vil bli distribuert over et mye større antall aktører. Det vil ikke være en stor aktør som Facebook, men det kommersielle potensialet er totalt minst like stort.

Det man har nytte av som bruker av Facebook er ikke særlig store greiene å lage. Facebook strever med enorme problemer delvis fordi de er så sentralisert, men de fleste av disse problemene er ikke av særlig interesse for brukerne, de handler om hvordan Facebook tjener penger: Å selge informasjon om oss. Et brukerorientert desentralisert system vil ikke nødvendigvis være så komplisert å lage. Vi har noen samfunnsproblemer å løse, og jeg er ikke den beste til å tenke forretninger, så jeg tenker først og fremst at det offentlige bør tenke hardt på hvilke deler av økosystemet som bør sees på som en rettighet, og så bør private kunne bygge opp rundt det for å tilby tjenester. Dessuten tror jeg plattformen trenger et enkelt men standardisert betalingssystem. Et sentralisert system kontrollert av en aktør, som f.eks. Vipps, vil etterhvert treffe på samme typen problemer, foruten at jeg mener man må tenke globalt fra dag 1. For å være nyttig må plattformen behandle innhold fra alle mulige aktører. Nasjonale løsninger er ikke interessant. Slik kan man begynne å bygge betydelig økonomisk aktivitet rundt det.

Til slutt vil jeg bemerke hvordan jeg så for meg sosiale medier for 20 år siden. Eller forresten, først må jeg peke på hvordan Douglas Adams oppsummerte det:

One of the most important things you learn from the internet is that there is no ‘them’ out there. It’s just an awful lot of ‘us’.

Sosiale nettverk skulle først og fremst handle om å overføre det som på engelsk kalles “social cohesion” (jeg vet egentlig ikke helt hva vi vil si på norsk) til nettet. Det som får folk til å returnere en mistet lommebok til sin eier selv om de vel kunne ha kommet unna med pengene, eller ta stor risiko for å redde en fremmed. Mulig det er naivt, men jeg mener det fortsatt er verdt å prøve.

Et desentralisert sosialt nettverk skaper en del utfordringer, det blir utvilsomt vanskeligere å få ting slettet slik Facebook kan med et tastetrykk. Likevel, ta eksempelet med hevnporno, som gjerne forekommer i nære relasjoner, altså kan det også være overlapp mellom de sosiale nettverkene til overgriper og offer, noe som igjen betyr at hvis venner av offeret gjenkjenner offeret kan man flagge at videre distribusjon ikke bør forekomme. Man kan også tenke seg algoritmer som sjekker om det finnes gjenkjennelige personer i filmer eller bilder og få de store distributørene til å bruke dette. Dermed kan man prøve å sørge for at videre distribusjon ikke skjer før alle gjenkjennelige personer er identifisert og gitt eksplisitt samtykke. Her har også reglene en viktig rolle å spille. Tilnærmingen er ikke vanntett og heller ikke autoritær, men den kan godt fungere bedre enn det vi har i dag.

Leave a Reply